«PFAS – dette er fortidens kjemikalier»

Polyklorerte bifenyler (PCB), bisfenol A og mange andre stoffer har kreftfremkallende eller hormonlignende effekter. Nesten alle bærer dem nå i seg, og de er allestedsnærværende i miljøet. Men selv å håndheve nasjonale forbud eller grenseverdier er vanskelig. Hva kan et internasjonalt organ som World Chemicals Council oppnå her?

For å være rettferdig har Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) få konkrete resultater så langt. CO₂utslippene fortsetter å øke globalt. Dette forklares i hovedsak med at et slikt vitenskapspolitisk utvalg ikke har noen reell handlekraft, men kun en rådgivende funksjon. Et slikt panel kan komme med forslag til politikerne om hvordan ting kan forbedres, men ikke retningslinjer. Derfor forventer jeg at et World Chemicals Council vil presentere vitenskapsbaserte rapporter for offentligheten som tydelig sier: dette er problemet, dette er årsakene, og dette er de mulige løsningene.

Du er president for World Chemicals Council…

Jeg trenger snarest å rydde opp i en misforståelse. I 2004, på en spesialistkonferanse i Berlin, foreslo jeg å opprette et World Chemicals Council – veldig likt det mellomstatlige panelet for klimaendringer (IPCC) og World Biodiversity Council (IPBES). På dette grunnlaget burde det ha blitt kalt Intergovernmental Panel on Chemical Pollution, IPCP. Bortsett fra noen få vitenskapelige kolleger, var ingen interessert i det på den tiden, og ideen gikk ut. Da har vi det grunnla International Panel on Chemical Pollution Association, som jeg er president for. Vi er derfor en ikke-statlig organisasjon (NGO). Dette gjorde vi for å holde forslaget i live. Hvis vi ikke får noen politiske resultater, tenkte vi at vi i det minste burde opprette et vitenskapelig forum for å utveksle ideer om temaet. Det var bare rundt fem år siden at emnet fikk ny fart og FNs miljøforsamling (UNEA) besluttet i 2022 å opprette en ekte mellomstatlig ekspertgruppe.

Hva motiverer deg personlig til å bli så engasjert i et så udisiplinert felt?

Jeg ønsker å hjelpe vanlige mennesker, men spesielt offentlige tjenestemenn, til å forstå tydeligere at vi ikke kan fortsette å oversvømme verden med potensielt skadelige kjemikalier ukontrollert. Noen stoffer setter faktisk mennesker, dyr og miljø i fare. Det er for mange av dem i omløp, de er allestedsnærværende: mikroplast er allerede påvist selv på steder så ugjestmilde som Antarktis og Arktis. Og nylig konkluderte en studie med at nesten alle i Europa er utsatt for høye nivåer av BPA. Dette er ikke riktig, dette må endres. Som kjemiker har jeg et visst ansvar i denne forbindelse. Og det er ikke nok å uttrykke seg vitenskapelig: kunnskap må presenteres på en måte som alle kan forstå.