På forrige ukes klimakonferanse COP26 tildelte aktivister Norge prisen «Dagens fossil». Det er en erkjennelse som den splitter nye Oslo-regjeringen kunne ha klart seg uten sin første globale utflukt. Men det fremhever dilemmaet Norge står overfor, som en stor produsent av fossilt brensel, og enda mer EU, hvis økonomi er dypt avhengig av naturgass.
I et skarpt første intervju sa Jonas Gahr Store, Norges nye statsminister, til Financial Times at Europas grønne omstilling krevde at landet hans fortsatte å bore. En rask slutt på norske hydrokarbonforsyninger, sa han, «ville avslutte en industriell overgang som er nødvendig» for å avkarbonisere.
Det er selvfølgelig et egoistisk argument. Det strider mot det internasjonale energibyråets veikart til netto null, som ikke lenger krever investeringer i nye utbygginger i olje- og gassektoren. Det går også imot EU quixotic spørsmål å avslutte utvinningen av hydrokarboner i Arktis.
Når det er sagt, kan argumentasjonen være rettferdig. Teknologisk er dette riktig, ettersom å erstatte naturgass med kull og olje er neste skritt for å redusere utslippene. Den fanger opp viktige sannheter om den politiske økonomien til olje- og gasseksporterende land. Selv en klimabevisst befolkning som Norge har ikke en gang flertall til å fase ut fossil gruvedrift. Det gjenspeiler den geopolitiske virkeligheten: Mindre norsk gass ville gjøre Europa enda mer avhengig av Russlands president Vladimir Putins innfall.
Fremfor alt avslører den den politiske utfordringen med EUs grønne ambisjoner. Intensjonen om å avkarbonisere er ekte. Men kontinentet er fortsatt sterkt avhengig av naturgass, og det ville blitt enda mer dersom det avventes av kull.
Likevel er den kortsiktige logikken ledsaget av en langsiktig motsetning. Hvis EU oppmuntrer til investeringer i gass for å møte kortsiktige behov, kan det bli sittende fast i sin avhengighet av gass i lang tid. Argumentasjonen for gass som en overgangsenergi kolliderer med det faktum at ingen bygger ut et gassfelt som planlegger å stenge det innen fem til ti år. Så EU og Norge er fanget i en selvrettferdig omfavnelse, med Nordsjøgass satt til å drive europeiske hjem og bedrifter i det lange løp.
Det er en vei ut, som alle parter erkjenner. Naturgass trenger ikke å brennes på grunn av energiinnholdet. Det kan tjene som råstoff for hydrogen. Hvis karbon fanges og lagres (CCS) i prosessen, er det resulterende «blå» hydrogenet en karbonfri energikilde.
Det finnes teknologier for å bruke den til å drive tunge kjøretøyer som ikke er egnet for batterier, skip og høytemperatur industrielle prosesser som stål. Noen virksomheter er faktisk vanskelige å avkarbonisere på annen måte, og CCS er en sine qua non dersom netto negative utslipp skal bli mulig.
Det som mangler er infrastrukturen og et marked. For å transformere gass fra en brennbar energikilde til et hydrogenråstoff, kreves transport og lagring av hydrogen og CO2 og anlegg for å binde karbon. Slike investeringer er vanskelige å forsvare med mindre det forventes tilstrekkelig etterspørsel.
Dette er et kylling- og eggproblem. For at det skal være tilstrekkelig etterspørsel, er det nødvendig med masseadopsjon av hydrogendrevne teknologier i de berørte sektorene. Dette er igjen økonomisk gjennomførbart bare hvis brukerne er sikre på at hydrogenforsyningen vil være nært forestående.
Det er i EUs makt å skape et marked. Det er i gave fra gassproduserende land å sikre storskala hydrogenforsyninger. Men for at begge skal skje, må de begge hoppe sammen.
EU har det ytterste ansvar for at dette skjer. Har en hydrogenstrategi. Men snakk med offentlige og private beslutningstakere i Norge og skepsis til at EU mener næringslivet er nær overflaten. De lurer på om Europa har mage for de vanskelige valgene som netto null krever, som en bitende karbonpris. Og støtter Europa fullt ut blått hydrogen og CCS, eller er det gift med det mindre effektive «grønne» hydrogenet fra vannelektrolyse? Det valget ville vært like kontraproduktivt som Tysklands vending fra atomkraft, som gjorde at landet brukte mer kull.
Hvis EU forplikter seg til blått hydrogen og legger pengene sine der de er, kan de be om tilsvarende forpliktelse om forsyning fra Norge. I stedet for et forbud mot arktisk leting, kan det kreve en politikk for å tillate ytterligere gassutvinning bare med infrastruktur som raskt kan omdannes til karbonlagret blåhydrogenproduksjon.
Politisk, eller til og med juridisk bindende verktøy kan bli funnet for å forsikre hver part om at både tilbud og etterspørsel vil komme. For Oslo gir en slik politikk et kompromiss med dem som krever utfasing av fossilt brensel. Han kan også ha rett til å returnere Glasgow-prisen.
martin.sandbu@ft.com
«Internettevangelist. Ekstrem kommunikator. Subtilt sjarmerende alkoholelsker. Typisk tv-nerd.»