Hvordan Norge kan hjelpe tysk industri med å beskytte klimaet

Brevik har drevet prosjektet fremover siden 2006. Etternavnet hans, som er svært vanlig i Norge, er tilfeldigvis det samme som navnet på fabrikkstedet. En gang en skeptiker, er han nå en forkjemper for CCS-teknologi. Brevik-anlegget, en to timers kjøretur sør for Oslo, vil være det første i Europa som fanger CO2 i stor skala, sa Brevik. Og han er stolt av det. «Vi forfølger en rekke CCS-prosjekter rundt om i verden. Med alle disse prosjektene ønsker vi å lære av anlegget vårt i Brevik, sier en talsperson for Heidelberg Cement.

Norcem er en del av en stor plan implementert i Norge. Planen heter «Drakkar», så den bærer navnet på langskipene som vikingene krysset Atlanterhavet med for 1000 år siden.

emnet får fart over hele verden

«Nordlys» er en vesentlig del av «Longship»-prosjektet. Bak dette CCS-konsortiet står de ledende selskapene Equinor, Shell og Total samt en rekke samarbeidspartnere fra syv europeiske land, inkludert selskaper som Arcelor-Mittal og Air Liquide.

Den norske stat støtter prosjektet massivt. EU-kommisjonen klassifiserte det som et prosjekt av felles interesse (PCI). Nordmennene ønsker å permanent lagre CO2 fra hele Europa.

Men teknologien er kontroversiell, spesielt i Tyskland er det bekymringer. På den ene siden på grunn av frykten for at CO2 kan unnslippe ukontrollert fra de underjordiske reservene. På den annen side, fordi CCS også kan misbrukes som en unnskyldning: hvorfor bry seg med avkarbonisering når du bare kan skjule resultatet av dine miljøsynder – under jorden, ut av tankene dine.

Imidlertid er det en økende erkjennelse at uten CCS ville det være nesten umulig å nå klimamålene. Temaet har skutt fart over hele verden. Det er CCS-prosjekter i USA, Qatar, Australia og Brasil, samt i Europa, for eksempel i Danmark, Nederland og Storbritannia. Men Norge er spesielt ambisiøst, har en veldig bred tilnærming og har den desidert lengste erfaringen.

Norge innførte en karbonpris i 1991. Dette fikk norsk olje- og gassindustri til å redusere CO2-utslipp under produksjon. I 1996 begynte gassboreriggen «Sleipner» å separere og lagre CO2 som rømmer under jorden.

I tillegg til Brevik sementverk er kraftvarmeverket Fortum på Klemetsrud ved Oslo, som bruker husholdningsavfall, et av nordmenns flaggskipprosjekter. CO2-separasjon praktiseres allerede her i liten skala: 1500 tonn CO2 filtreres fra forbrenningsprosessens avgasser hvert år. Men dette er bare en praktisk prøve.

Senere, som i Brevik, skulle det bli 400.000 tonn. – Det vil da tilsvare 95 % av de årlige CO2-utslippene til kraftvarmeverket, forklarer Jannicke Bjerkas, som leder CCS-prosjektet på Klemetsrud. Det som planlegges her i utkanten av Oslo kan overføres til rundt 500 sammenlignbare fabrikker i Europa, sier hun. Hun er også entusiastisk: Klemetsruds prosjekt er «verdens mest progressive» i sitt slag.

Utfordringen ligger også i transport

Å utvinne 400 000 tonn CO2 fra avgasser hvert år er en utfordring. Den neste utfordringen er transport. Jannicke Bjerkas regner det slik: Syv tankbiler må gjøre til sammen 40 turer om dagen med flytende CO2, de ti kilometerne fra kraftvarmeverket til havnen, slik at det kan lastes på skip der.

Deretter frakter skipene CO2 til Kollsnes ved Bergen. Her, på sørvestkysten av Norge, opprettes overføringspunktet for sluttlagring av karbondioksid som en del av «Nordlys»-prosjektet: Fra 2024 skal CO2 strømme fra skip i rørledning. Den pumpes rundt 100 kilometer ut i havet gjennom rørene og presses deretter på 2600 meters dyp ned i et sandlag dekket med et 75 meter tykt lag skifer. CO2 kan ikke lenger slippe ut gjennom dette skiferlaget.

Sverre Overa, prosjektleder for nordlys, levner ingen tvil om at underjordisk lagring er et sikkert kort fra hans ståsted. «Vi har gjort dette i 25 år, prosessen er pålitelig og utprøvd,» sier han.

Målet er å gjøre teknologien utviklet på gassboreplattformen «Sleipner» brukbar for andre CO2-utslippere. Mange sendere i Nordvest-Europa, som Tyskland, Belgia, Nederland og Storbritannia, er «innenfor rekkevidde», sier han. Det er interessemeldinger fra europeiske kunder, men ingen bindende kontrakter ennå. Og det er ingen prisliste ennå.

Hvilke sendere er kvalifisert for lagring i Norge? De to brukstilfellene i Norge – sementproduksjon og resirkulering av avfall – indikerer tydelig retningen reisen tar: der CO2-utslipp ikke kan unngås i det hele tatt eller kun kan unngås til en kostnad, betydelig innsats kan CSC komme til unnsetning.

Med Kollsnes-prosjektet er nordmennene så vidt i gang, andre mulige lagringssteder for CO2 er allerede definert. Lagringspotensialet under norsk havbunn er enormt. Nordmennene selv sier de har forekomster som i matematiske termer har latt Europas uunngåelige industriutslipp varig lagret «i flere århundrer».

Det trengs en løsning i Tyskland for uunngåelige utslipp

Federal Environment Agency anslår uunngåelige CO2-utslipp fra industri og avfalls- og avløpsvannhåndtering i Tyskland til 43 millioner tonn per år. Totalt ble det sluppet ut 739 millioner tonn klimagasser i Tyskland i 2020.

Det må finnes en løsning for de nesten 6 % av uunngåelige utslippene. For bare noen få år siden stolte de berørte sektorene på at de fortsatt ville ha tillatelse til å slippe ut gitt målet om å redusere CO2 med 80 til 95 % innen 2050 sammenlignet med 1990. Men siden målet er total klimanøytralitet, er det ikke lenger rom for uunngåelige utslipp.

Tyskland har allerede en lang CCS-debatt bak seg. I april 2009 vedtok den daværende føderale regjeringen et første lovforslag om CCS. Dette ville ha muliggjort storskala anvendelse av CCS-teknologi i Tyskland.

Etter at tidlige bedrifters CO2-lagringsaktiviteter møtte sterk offentlig motstand over frykt for lekkasjer og grunnvannsforurensning, trakk den føderale regjeringen loven.

Et nytt utkast trådte i kraft i august 2012 etter lange debatter. Loven skiller seg betydelig fra utkastet fra 2009. Den begrenser teknologien til demonstrasjons- og pilotprosjekter og begrenser i betydelig grad mengden tillatt lagring. I tillegg har fødererte stater muligheten til å ekskludere CO2-lagring for sitt land.

Poenget er at loven hindrer CCS-teknologi i Tyskland. Skiltene har imidlertid endret seg. For ti år siden argumenterte fortsatt kritikere av CCS-teknologien at CCS først og fremst brukes til å gi kullkraftverk en kampsjanse.

Bruk alle tilgjengelige midler

Faktisk, på den tiden var selskaper som RWE og Vattenfall blant aktørene som promoterte emnet. Men det er gammel historie, slutten på kull i Tyskland er over.
I dag handler det om prosessrelaterte utslipp som ikke kan unngås. CCS kan bli det foretrukne verktøyet for dette.

I de siste årene har Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) gjentatte ganger understreket at klimanøytralitet bare kan oppnås hvis alle tilgjengelige midler for CO2-reduksjon brukes, inkludert CCS.

Så sent som i oktober ba en allianse av industrifolk og klimaproteksjonister politikere om et tydelig engasjement for CCS-teknologi. Ifølge en uttalelse fra alliansen er CCS en av de «sentrale pilarene på næringens vei mot klimanøytralitet».

Uttalelsen støttes av bransjeforeninger som Industriens Energi- og Kraftindustriforening (VIK), Stålindustriens Landsforening og Kjemisk Industriforening (VCI), samt Stiftelsen 2 Grad og den norske miljøorganisasjonen Bellona.

Selskaper forpliktet til ambisiøs klimabeskyttelse har kommet sammen under regi av 2 Grad Foundation. Disse inkluderer Allianz, Deutsche Bahn, kobberprodusenten Aurubis, Deutsche Wohnen, energikonsernet EnBW – og til og med Heidelberg Cement.

Bellona har et avslappet forhold til CCS. Det er en video på YouTube som viser Bellona-aktivisten Olav Oye med gitar utenfor Norcem sementverk i Brevik. Han synger en egenkomponert sang der han hyller CCS som et nødvendig verktøy på veien mot klimanøytralitet.

Traffic Light Coalition virker i utgangspunktet klar til å håndtere problemet. Ifølge koalisjonsavtalen skal det utvikles en langsiktig strategi for å håndtere uunngåelige restutslipp. I Brevik kan du allerede se hvordan en slik strategi kan se ut.

Følgende: Klimanøytralitet blir et spørsmål om overlevelse for tysk industri