Ti år etter Utoya-massakren sliter Norge fortsatt med å møte ubehagelige politiske sannheter

OGoungstorget er Oslos sentrale torg. Denne brennhete sommeren er fullpakket med matbiler og benker i ølhagestil, hvor folkemengder nylig har samlet seg for å se EM 2020-kampukene. Hele essensen av normalitet. Men se opp til stortingshuset på Stortinget så ser du en en optisk illusjon slo lite overbevisende forbi høyhuset som en gang huset justisdepartementet og statsministerens kontor. Den såkalte Y-blokken, som inneholdt en Picasso-frise og en gang sto ved siden av den, har blitt slått ned. Rundt hele komplekset er et høyt gjerde, og byggestøv dekker alt rundt det, inkludert antiterrorbarrierene som gjør fortauene til regjeringskvartalet til en veritabel labyrint.

22. juli 2011 parkerte Anders Bering Breivik en varebil full av eksplosiver foran disse bygningene. Eksplosjonen tok livet av åtte mennesker og forårsaket omfattende skader. Deretter flyttet han til Utoya Island, kledd som en politimann og brukte militære angrepsvåpen. Arbeiderpartiets ungdomsfløy arrangerte sommerleir; han drepte 69 av de 564 tilstedeværende – nesten alle tilstedeværende var representanter for en toleranse- og inkluderende politikk som Breivik hadde fått skylden for sine egne feil. Han har blitt oppslukt av ondskapsfullt hat gjennom år med overbærenhet på det mørke nettet.

Siden det ble et rettslig forlik, er Breivik dømt til isolasjon, muligens på livstid (riktignok med en del luksusvarer i fengsel, inkludert en PlayStation, som vekker utbredt avsky). Det var også Gjorv-kommisjonen som undersøkte, i de mest fordømmende ordelag, feilene i beredskapen denne dagen. Men det har fortsatt ikke vært noen politisk forsoning med det ideologiske grunnlaget for Breivik-herjingen. At hjertet til den norske regjeringen fortsatt er i en dårlig forfatning er et åpenbart symbol på denne svikten i nasjonal selvransakelse og den ekstreme abnormiteten som rammet Norge for ti år siden.

På kvelden etter angrepet, klokken 22.30, holdt Jens Stoltenberg sin første pressekonferanse. Hallvard Notaker, en historiker som har undersøkt de personlige opptegnelsene til den tidligere statsministeren i Arbeiderpartiet, sa at Stoltenberg forberedte meldingen for denne avgjørende opptredenen før han kjente til angriperens natur. Han hadde ikke sett Breiviks manifest, som kodifiserte hans forvrengte prinsipper og fungerte som en oppfordring til andre «europeiske patrioter» for å bekjempe islamisering – selv om politiet hadde antydet ekstremistiske motiver før idriftsettelse av mikrofonene.

Men selv om han hadde det, sier Notaker, ville ikke Stoltenberg ha avviket fra sin tilnærming, som var å karakterisere angrepene som en krenkelse av nasjonen og demokratiet. Ved å fremstille mennesker og politikk som ett og samme, skapte han grunnlaget for en følelse av enhet som nesten alle nordmenn kunne akseptere. Faktisk marsjerte hundretusenvis av mennesker med roser i Oslos gater og i resten av landet.

Denne tilnærmingen var et uttrykk for kompromiss, det kjennetegn ved den norske arbeiderbevegelsen. Faktisk gjennomsyrer kompromisser alle aspekter av livet i Norge, og er spesielt tydelig i det såkalte trepartssystemet mellom myndigheter, arbeidsgivere og fagforeninger. Det er et konsensussamfunn der folk generelt er motstandere av konflikter. Det kan godt gi rom for roligere diskusjoner om skattepolitikk, og kanskje også mindre urolige personlige forhold, men i tilfellet Breiviks terrorisme førte det til at sakens kjerne ble feid under teppet. Breivik var ikke den eneste representanten for trusselen om vold, hat og intoleranse mot fritt og åpent demokrati i Norge.

Noen ganger har det i løpet av det siste tiåret dukket opp smuler av denne sannheten fra dekket deres. I månedene etter angrepet gjorde Raymond Johansen, daværende sekretær i Arbeiderpartiet og nå leder av Oslo bystyre, assosiasjoner mellom Breivik og det høyrepopulistiske Fremskrittspartiet, som Breivik hadde vært medlem av i 10 år. frem til 2007. Fremskrittspartiet, hvis leder i 2009, Siv Jensen, snakket om «stealth-islamisering», ghettoiseringen av Norge, og farene ved hijab og halalmat. Fremskrittspartiets kandidater inkluderer medlemmer av Sian (Stopp islamisering av Norge, en av de største anti-islamgruppene i Europa). Men i november 2011 var all denne kritikken blitt stilnet av en stilltiende avtale mellom alle politiske partier. Til og med i 2013, da Fremskrittspartiet med sine bånd til Breivik først gikk inn i regjering i en sentrum-høyre-koalisjon under Høyres statsminister Erna Solberg.

I 2018 delte daværende justisminister Sylvi Listhaug i Fremskrittspartiet et Facebook-innlegg der hun anklaget Arbeiderpartiet for å bøye seg for terrorister ved å sette deres rettigheter foran nasjonens sikkerhet. Som et resultat av kommentaren ble antallet hatmeldinger og drapstrusler mot unge Arbeiderpartimedlemmer mer enn tredoblet. Listhaugs kontor ble et hav av gratulasjonsblomster, og den nynazistiske organisasjonen Vigrid sendte en hjertelig støttemelding. Solbergs svar var dempet, og sa ganske enkelt: «Jeg ville ikke ha formulert meg slik.» Anne Bitsch, en fremtredende norsk kommentator, argumenterer for at slike svar berettiger «moralsk skyld». Hun foreslo også at de som stemmer på leverandørene av slik passivitet pådrar seg «politisk skyld».

Ifølge en fersk undersøkelse fra Norsk senter for ekstremismeforskning er det først nå at flertallet ser at Breiviks handlinger var et angrep på det flerkulturelle Norge, og ikke på demokratiet slik Stoltenberg foreslår. Dette kan forklare hvorfor til dels mange nordmenn tilsynelatende har vært blinde for passiviteten til fru Solberg og andre. Men undersøkelsen avslører også at rundt en tredjedel av de spurte mener at Arbeiderpartiet forsøkte å kapitalisere politisk 22. juli. Rundt 70 prosent av Fremskrittspartiets respondenter, og nesten halvparten av Høyre-respondentene, utgjør denne betydelige minoriteten. Det er her den vesentlige spenningen ligger: For mange nordmenn var noen av Breiviks politiske tilbøyeligheter ubehagelig nær hjemmet.

Unge mennesker led mest på den skjebnesvangre dagen i 2011. Det er de som har lidd mest siden. Miriam Einangshaug var 16 da hun pakket kofferten for en sommer med moro på Utoya. I ukene etter angrepet begravde hun vennene sine. Men hun var også tilbake på en skole med trange korridorer og trange klasserom. Høye lyder skremte henne. Hun klarte ikke å konsentrere seg.

Staten hadde lovet ham og alle andre overlevende en dedikert kontaktperson for å hjelpe dem med å takle kjølvannet av traumet. For dette formål utbetalte regjeringen 144 millioner kroner (11,8 millioner pund) til 188 kommuner over hele Norge. Men fru Einangshaug var en av de mange som dro uten støtte. Hun trengte psykologhjelp så sterkt at faren måtte ringe den lokale ordføreren for å få hjelp. Faktisk, av de 188 kommunene, har 102 ingen anelse om hvor pengene ble av, og noen vet ikke engang at de fikk dem i utgangspunktet, ifølge en rapport fra den norske avisen. Aftenposten.

Men ungdom har i stor grad ansvaret for forsoningsprosessen som endelig skal starte når Stortinget møtes igjen etter stortingsvalget til høsten. Unge venstreorienterte politiske ledere har etterlyst dette fra starten av. Nå ønsker de på høyresiden det samme. – Du får ikke forlik 22. juli uten retten, sa Ola Svenneby, nåværende leder i Unge Høyre. Arbeiderpartiet vil nesten helt sikkert danne en regjeringskoalisjon med Senterpartiet i september, og bygge på ytterligere parlamentarisk støtte fra en rekke mindre venstrepartier som støtter oppfordringen om et utvalg for ekstremisme. Det gjenstår å se om den kommende høyreopposisjonen vil klare å møte noen harde sannheter.