Home » Sjamaner i Paris: kunstmessen Menart

Sjamaner i Paris: kunstmessen Menart

by Siv Jensen

Universet er fullt av feil. Vi lever i en verden av triks og bedrag, og noen ganger blir kunst involvert når det gjelder å lure oss. For eksempel, denne glitrende nakenfilmen i naturlig størrelse av en ung kvinne, helt i nyanser av grønt og grått, virker nesten gjennomsiktig sett forfra.

Hun er tilsynelatende i ferd med å fjerne det siste hjørnet av et slør av gjennomsiktig gasbind som dekket henne som en kappe, men selv nå er hun ikke helt naken fordi en slags aura har lagt seg rundt henne. Den unge kvinnen ser ut til å danse eller flyte med armene utstrakt. Et øyeblikk av stille ekstase – og sannsynligvis også en eksistensiell handling av kvinnelig selvfrigjøring.

Mystisk, elektriserende

Det er et gåtefullt og elektrifiserende bilde som stopper mange besøkende på kunstmessen MENART. Stilen minner om orientalismen, epoken da europeisk kunst nærmest ble hypnotisert av Midtøsten og «eksotiserte» alt fremmed til en unik fantasi. Men dette maleriet kommer slett ikke fra et parisisk atelier rundt 1870. Det er bare noen måneder gammelt og ble laget i den iranske provinsen tidlig i 2023 av et stjerneskudd fra den lokale kunstscenen, den 36 år gamle maleren Morteza Khosravi. – Bildet mitt er nært knyttet til den nåværende opposisjonsbevegelsen Livsfrihet for kvinner«, forklarer artisten i et intervju med MENART på standen til Galerie Simine Paris. Nakenmaling er ikke uvanlig i landet hans, det er rett og slett ikke lov å snakke om det, alt skjer under radaren.

Samtidshistorisk dokument

Bildet forteller oss ikke at Khosravi risikerte livet for denne jobben. Den ble smuglet inn i Norge via hemmelige ruter og derfra til Brussel og Paris, og kostet i underkant av 10.000 euro. Ikke mye for et mesterverk og et samtidshistorisk dokument som sier mye om situasjonen i verden.

Slike sjeldne møter fant sted forrige uke på MENART i Paris, den eneste kunstmessen i verden dedikert eksklusivt til MENA-regionen (Midtøsten/Nord-Afrika). 31 gallerier pluss seks institusjoner og stiftelser i fantastiske Palais d’Iéna, en modernistisk, men nesten surrealistisk bygning i det eksklusive 16. arrondissement, ikke langt fra Eiffeltårnet. Fra et kvantitativt synspunkt er messen ganske overkommelig.

Nye perspektiver utover det vestlige perspektivet

Men hvis du vil smake på nye ting og oppdage perspektiver utover det tradisjonelle vestlige perspektivet, er dette det rette stedet for deg. «Betydningen av moderne arabisk kunst har vokst eksponentielt det siste tiåret,» sier Laure d’Hauteville, grunnlegger, direktør og direktør for MENART.

Så godt som alle større auksjonshus i verden har nå en dedikert avdeling for MENA-regionen. D’Hauteville, som snakker perfekt arabisk og ofte har bodd i Libanon, regnes som en av de viktigste kunstneriske formidlerne mellom Europa og Midtøsten. Den godt tilknyttede kulturdiplomaten opprettet Beirut Art Fair i 1998 og siden 2007 også Art Paris Abu Dhabi, som kulminerte i dagens Abu Dhabi Art. Etter den dramatiske implosjonen av den libanesiske økonomien og den fatale eksplosjonen i havnen i Beirut, som ødela store deler av sentrum og drepte tusenvis av mennesker, snur Laure d’Hauteville fliset: hun bringer selv kunsten fra Sør til Europa. Dette er allerede den fjerde utgaven av MENART, etter den svært suksessrike som ble holdt i Brussel i februar i fjor.

Kompleks virkelighet

På standen til Musk and Amber Gallery i Tunis kan du se hvor kompleks virkeligheten for tiden er i Nord-Afrika. Der kan du se praktfulle fotografier av mørkhudede kvinner, deres ansikter dekket over hele med det fineste arabiske håndverket, noen ganger opp til øynene. De afrikanske kvinnene på bildene fra Héla Ammars «Legacy»-serie bruker fine klær, men også gule eller blå plastrensehansker. De er «pikene» til tunisiske familier, vanskeligstilte mennesker, ofte utnyttet, uten utsikter.

Intra-afrikanske konflikter

– Vi må ikke glemme at det i Nord-Afrika tradisjonelt er sterk rasisme mot mørkhudede, forklarer galleristen. Den underliggende rasistiske atmosfæren har økt på grunn av flyktningkrisen, og hat og aggresjon rettes nå enda sterkere mot de menneskene fra afrikanske land som venter på strendene i Tunisia for å gå om bord i båter til Europa.

Mange ting fra MENART er tilgjengelig i små mynter, fra 200 euro og oppover. I motsetning til de store kunstmessene på Art Basel, handler ikke Laure d’Hauteville om stor bling. Tvert imot, en messe som MENART krever mot og risikoen for tap er stor. I motsetning til søndagens politiske taler kan man her faktisk finne kunstens, utvekslingens og dialogens integrasjonskraft: edle mål, men som i Paris kan merkes i praksis.

Moderne totems

I den ville travle åpningskvelden, når Tout Paris ser ut til å være ute og reiser for National Heritage Days, møter vi Mouna Rebeiz foran høye fargerike steler, bygd opp av puslespill-lignende brikker som ved første øyekast minner oss om strålende popkunst . Ikke engang i nærheten. «Dette er totems,» forklarer kunstneren, som vokste opp i Libanon og lenge har bodd i Quebec, «som inneholder DNAet til den kulturelle identiteten til urbefolkningen.» moderne totem.

I et annet verk med tittelen «The Fortune Teller» erklærer den blendende Mouna Rebeiz kunstneren for å være en tolk av fremtiden. For å gjøre dette, malte han Tarot-kortene på nytt basert på forskjellige tidsepoker i kunsthistorien. I oraklet trekkes kort ved hjelp av kunstig intelligens. Dette skaper en allianse mellom magi, esoterisme, kunsthistorie og kunstig intelligens. Kunstneren er en slags ny sjaman, han snakker om «det høyst usannsynlige møtet mellom mystikk og kunstig intelligens». Med dette verket kom hun seg til i det minste den siste Venezia-biennalen.

Veteran fra kunstscenen

To tyske gallerier er representert på MENART: Berliner Katharina Raab, som valgte MENART i stedet for Berlin Art Week, og Galerie Tanit (München/Beirut). Sistnevnte er en veteran fra den libanesiske kunstscenen; grunnleggeren Naila Kettaneh-Kunigk har vært aktiv i Tyskland i mer enn femti år.

Tanit har signert mange av Libanons beste artister, inkludert Mouna Rebeiz. Ingen steder fremstår kunst så viktig for en stats overlevelse som i Libanon. Den nå dysfunksjonelle staten er delt inn i atten religiøse og etniske grupper, og det finnes ikke en gang en felles historiebok i skolen. Kunstnere som Akram Zaatari og Walid Raad eksperimenterer med statlig identitet i verkene sine. Libanon i dag er bedre definert av kunst.

Det sier seg selv at kunst og kunstmarkedet i denne regionen har mye med politikk å gjøre. Det er ingen tilfeldighet at det franske kulturdepartementet nå støtter MENART. Generelt ser Frankrike ut til å være nærmere regionen enn Tyskland. Uansett har artisten Morteza Khosravi bestemt seg for å ikke lenger utsette seg for farene i hjemlandet. Han flytter til Paris sammen med sin kone. Den franske ambassaden i Teheran utstedte ham et «talentvisum».

Related Videos

Leave a Comment