De nordiske landene fordømte enstemmig Russlands angrepskrig i Ukraina på det sterkeste og lovet full solidaritet, politisk støtte og humanitær bistand til Ukraina. Alle de fem landene – Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige – har sluttet seg til EUs omfattende sanksjoner mot Russland.
Vi er motstandere av Tysklands kursendring i utenriks- og sikkerhetspolitikken og den føderale regjeringens beslutninger om å overlevere våpen til Ukraina, ikke å sette Nord Stream 2 i drift, å øke forsvarsbudsjettet massivt og å (utover) oppfylle NATOs toprosentmål. i fremtiden så langt er det ingen offisielle kunngjøringer fra nordiske myndigheter. Ennå den tyske reverseringen fikk oppmerksomhet i mange nordiske medier og anerkjennelse. Det er av stor betydning for de nordiske landene som Tysklands små, men nære partnere i EU og/eller NATO. Den norske avisen Post ofte Omslaget var formidabelt, finsk radio kalte det en «total kurskorrigering». En dansk vitenskapsmann snakket om det på dansk radio «wow øyeblikk». Den norske eksperten fra Tyskland Kate Hansen Bundt beskrev endringene som svært overraskende og – med forbundskansler Scholz» ord – som begynnelsen på en ny æra.
Noen av de nordiske landene er i en lignende situasjon som Tyskland på grunn av deres geografiske nærhet, tallrike økonomiske aktiviteter og pragmatiske politiske forbindelser med Russland.
Før det tyske kursskiftet hadde det også vært kritiske meldinger i nordiske medier om tysk nøling med å overlevere våpen til Ukraina og bevæpne seg, samt tette økonomiske bånd med Russland. Noen av de nordiske landene er imidlertid i en lignende situasjon som Tyskland på grunn av deres geografiske nærhet, tallrike økonomiske aktiviteter og pragmatiske politiske forbindelser med Russland. Av den grunn holdt de nordiske regjeringene tilbake med hard kritikk av Tyskland.
Til tross for alle problemene, har særlig Finland vært avhengig av diplomati og dialog med Russland til den nærmeste slutten. I likhet med Tyskland vokser det også der en bitter bevissthet om at den tidligere russiske politikken, som president Sauli Niinistö spesielt fokuserte på, har feilet dramatisk og må revideres fullstendig. For Finland var Russland en av de viktigste handelspartnerne, den tredje når det gjelder import. I likhet med Tyskland får også Finland over 50 prosent av gassen fra naboen i øst.
I Norge er det et lovforbud mot å levere våpen til krigssoner. Dette tolkes nå slik at det kun gjelder dersom man ønsker å tjene på våpenleveranser.
Svært plutselige U-svinger på grunn av den nye alvorlige situasjonen skulle ikke bare skje i Tyskland. Den tyske tankeskiftet og den tilsvarende EU-beslutningen 27. februar om å finansiere Ukrainas våpenkjøp fungerte som en slags innledende gnist og legitimitet for Danmark, Sverige, Finland og Norge til å nå levere våpen. Deretter, 27. og 28. februar, kunngjorde regjeringer umiddelbare og store leveranser, inkludert tusenvis av rakettdrevne granater, 300 Stinger luftvernmissiler (Danmark) og 2500 angrepsrifler (Finland). De hadde tidligere nølt av grunner som ligner på den føderale regjeringen og lovet kun verneutstyr og mobile sykehus.
I Norge er det et lovforbud mot å levere våpen til krigssoner, noe statsminister Jonas Gahr Større refererte til søndag kveld. Vendepunktet kom mandag. Loven tolkes nå slik at forbudet kun gjelder dersom man ønsker å tjene på salg av våpen, noe som ikke er tilfellet i Ukraina. Det er også et historisk skritt for Sverige, der en lignende regulering eksisterer. Vedtaket ble vedtatt med et stort tverrparlamentarisk flertall: Bare Venstre stemte imot.
Prinsippet om alliansefrihet er fortsatt solid forankret i hodet til mange finner og svensker.
Det blir stadig tydeligere at enkelte nordiske land, også ledet av sentrum-venstre-allianser eller sosialdemokratiske minoritetsregjeringer, står overfor vidtrekkende endringer i sin generelle utenriks- og sikkerhetspolitiske orientering, akkurat som i forholdet til Russland. Danmark, Island og Norge har vært medlemmer av NATO siden stiftelsen i 1949, mens Finland og Sverige ikke har (ennå).
Men på grunn av felles grense mot Russland nordøst i landet har Norge så langt ikke tillatt permanent stasjonering av NATO-tropper og -materiell på sitt territorium. Den har opprettholdt pragmatiske politiske forbindelser og grenseoverskridende samarbeid med Russland. Dette må nå gjennomgås, i likhet med en rekke økonomiske samarbeid i energisektoren, selv om den norske regjeringen til slutt har understreket at de ønsker å fortsette samarbeidet med det russiske folk i nord. Imidlertid har offisielt samarbeid allerede blitt sterkt begrenset av Krim-krisen. Tysklands beslutning om å nå NATOs to prosent-mål fra nå av kan legge politisk press på Danmark, som lenge har opprettholdt et ganske kritisk og løsrevet forhold til Russland.
Av geopolitiske årsaker ble Finland og Sverige ekskludert fra NATO-medlemskap under den kalde krigen. Selv etter slutten var det ikke noe problem lenge. Imidlertid har begge lands status endret seg fra nøytral til alliansefri: de ble med i EU i 1995 og deltar i dens felles utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. De har også inngått et stadig tettere partnerskap med NATO. Men prinsippet om alliansefrihet er fortsatt solid forankret i hodet til mange finner og svensker. Men i lys av Russlands stadig mer aggressive utenrikspolitikk har forespørslene om NATO-medlemskap økt siden annekteringen av Krim i 2014. Så langt har det imidlertid ikke vært en full debatt om dette. Dette vil endre seg nå.
Den raske tiltredelsen av Finland og Sverige til NATO er derfor lite realistisk. I dagens situasjon kan det til og med være risikabelt.
I lys av Russlands trusler om å reagere ved tiltredelse, har finske og svenske politikere gjentatte ganger de siste ukene og månedene understreket at deres land alene bestemmer deres sikkerhetspolitikk. Politikere og militæret er enige om at risikoen og trusselsituasjonen for begge land har økt betydelig. De reagerer derfor allerede med ytterligere økninger i sine investeringer i militæret. I politikken, gitt den nye situasjonen, vokser avtalen om å bli med i NATO. Noen ber til og med om umiddelbart medlemskap. Selv i befolkningen i begge land Godkjenning for NATO-medlemskap har økt betydelig de siste dagene. I Finland støttes dette for første gang av et flertall på 53 % – tidligere var kun rundt 25 % for. I Sverige er det 41 prosent. Et finsk innbyggerinitiativ for NATO-medlemskap mottok mer enn 50 000 underskrifter på svært kort tid. Det er imidlertid fortsatt politisk motstand, spesielt i Sverige.
Den raske tilslutningen av begge land til NATO er derfor lite realistisk. I dagens situasjon kan det til og med være risikabelt. For det første er det nødvendig med en grundig analyse av den nye nasjonale sikkerhetssituasjonen, samt en full (og åpen) politisk debatt om fordeler og ulemper ved medlemskap og organisering av politiske flertall. Endringen i utenriks- og sikkerhetspolitikken i nord må og skal igangsettes nå. På grunn av det store omfanget, må det imidlertid brukes tid og grundighet.
«Internettevangelist. Ekstrem kommunikator. Subtilt sjarmerende alkoholelsker. Typisk tv-nerd.»