Permafrost: en karbon tidsbombe

SPREKKER I JORDEN

I Abisko, en liten innsjøby med tradisjonelle røde murstein og trebygninger kjent som et populært sted for å se nordlys, er det tegn på tining av permafrost hvis du vet hvor du skal lete.

Revner i bakken har åpnet seg og hengende mark er synlig rundt den pittoreske byen. Rekker med telefonstolper vipper fordi bakken har begynt å bevege seg.

I Alaska, der permafrost finnes under nesten 85% av landet, forvrenger tining av permafrost veier.

Byer i Sibir har sett bygninger begynne å sprekke når bakken beveger seg. I Jakutsk, den største byen i verden bygget på permafrost, har noen bygninger allerede måtte rives.

Forverring av permafrost påvirker vann, kloakk og oljerør samt nedgravde kjemiske, biologiske og radioaktive stoffer, sa Russlands miljødepartement i en rapport fra 2019.

I fjor sprakk en bensintank etter at brakettene plutselig gravde ned i bakken nær den sibiriske byen Norilsk og dumpet 21 000 tonn diesel i elver i nærheten.

Norilsk Nickel kritiserte tining av permafrosten for å ha svekket grunnlaget for anlegget.

I Arktis kan tining av permafrost påvirke opptil to tredjedeler av infrastrukturen innen midten av århundret, ifølge et utkast til IPCC-rapport, konsultert av AFP i juni i forkant av planlagt publisering av FN i februar.

Mer enn 1200 bosetninger, 36 000 bygninger og fire millioner mennesker vil bli berørt, ifølge pressemeldingen.

Det kan også føre til andre dramatiske endringer i landskapet, for eksempel å fange vann for å danne nye dammer eller innsjøer, eller åpne en ny bane for drenering av vann, slik at området blir helt tørket.

TRULER PARISMÅL

Klimagasser som slipper ut av permafrosten truer hardt vunnet klimamål i Paris, har forskere advart.

Land som signerte traktaten fra 2015, lovet å dekke økningen i globale temperaturer godt under 2 grader Celsius – 1,5 grader Celsius hvis mulig – over førindustrielt nivå.

For å ha to tredjedels sjanse til å holde seg under 1,5 grader Celsius, kan menneskeheten ikke slippe ut mer enn 400 milliarder tonn CO2, konkluderte IPCC nylig.

Med dagens utslippshastigheter ville «karbonbudsjettet» være oppbrukt i løpet av et tiår.

Men karbonbudsjettene tar ikke helt hensyn til jokertegnet for en rask frigjøring av klimagasser fra naturlige kilder i Arktis, advarte en studie i år, publisert i Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America .

Mange klimamodeller tar for tiden ikke hensyn til permafrost fordi det er vanskelig å projisere nettoeffektene av permafrostopptining, forklarer Hugelius.

Utslipp i noen områder oppveies av «arktisk grønn» da noen planter trives i varmere temperaturer, legger han til.

Den siste IPCC -rapporten i august tok imidlertid opp problemet med smelting av permafrost og uttalte at «ytterligere oppvarming vil forsterke tining av permafrost,» sier han.

Handlinger som er utført nå kan fortsatt ha en betydelig effekt på tinehastigheten, påpeker Larson.

Selv om «vi faktisk ikke har kontroll over hastigheten som permafrostjord tiner», betyr det ikke at «vi ikke bør slå av fossilt brensel og endre måten vi lever på denne planeten,» sier han.

Noen endringer forårsaket av varmere temperaturer i Arktis er allerede irreversible, tilføyer han dessverre.

TRADISJONEN BEVEGER BORTE

«Vi har holdt reinsdyr her i minst 1000 år,» sier Tomas Kuhmunen, medlem av urbefolkningen.

Kledd i en pom-pom-lue i tradisjonell blå, rød og gul, står han på toppen av Luossavaara-fjellet med utsikt over Kiruna, Sveriges nordligste by som vokste rundt en jerngruve.

Kuhmunen, 34, jobber med Sametinget, men er også en reindriftsutøver, en praksis som ble overført fra generasjon til generasjon så langt han kan spore sine familierekorder, til 1600 -tallet.

I motsetning til sine forfedres dager, har moderne tid tvunget beiterrein til å forhandle fram veier, jernbaner, vindkraftverk og gruver.

I dag må de også tilpasse seg global oppvarming.