Forstyrrelser i forsyningskjeden holder nå tilbake utvinningen

Forstyrrelser i leverandørkjedene har lenge vært synlige på grunn av stigende priser. De har nå gjort seg gjeldende både i bedriftens inntjening og vekstdata. Data fra USA og eurosonen i slutten av forrige uke viste at flaskehalser holder tilbake produksjonen i fabrikker og bremser oppgangen. Dette har hatt en ringvirkning på industrigiganter som Tysklands Volkswagen og Californias Apple. Begge fortalte investorer at en global mangel på halvledere har holdt tilbake salget, noe som førte til at de tapte henholdsvis rundt 500 millioner euro og 6 milliarder dollar i fortjeneste.

I flere tiår har målet med økonomisk styring, hovedsakelig delegert til sentralbankfolk, vært å holde den totale utgiftsbeløpet – eller den samlede etterspørselen – i vekst i takt med økonomiens evne til å tilby varene og tjenestene som forbrukerne ønsker, merket som samlet tilbud. Å holde de to i balanse er ment å bevare økonomisk stabilitet og hindre prisveksten i å akselerere eller bremse ut av kontroll. Pandemien rystet begge på samme tid, og omdirigerte forbruksutgifter fra tjenester til varer som fortsatt kunne nytes hjemme; lukkede treningssentre betydde et løp for treningsutstyr, for eksempel.

Dagens flaskehalser viser at etterspørselen har kommet seg mye raskere enn tilbudet. Dette gjenspeiler til dels suksessen til stimuleringsprogrammene og den ujevne kampen mot koronaviruset. Mens massevaksinasjonsarbeid i Europa og USA har gjort det mulig å gjenoppta noe som er nær det normale livet, har epidemier stengt fabrikker i mange asiatiske utviklingsland som produserer varene som vestlige forbrukere ønsker.

Til syvende og sist utgjør dette en utfordring som sentralbankfolk kan gjøre lite med. Inflasjonen har steget og de har en juridisk plikt til å holde den under kontroll. Som et resultat av dette begynner mange å redusere stimulansen: Fredag ​​bestemte den australske sentralbanken seg for å slutte å forsvare sitt rentemål for statsobligasjoner, slik at referanserenten begynte å stige. Han slutter seg til en klubb av store økonomier, inkludert New Zealand og Norge, som allerede har begynt å stramme inn pengepolitikken. Investorer forventer at Federal Reserve og Den europeiske sentralbanken vil følge etter snart.

Selv om å redusere etterspørselen for å matche tilbudet kan holde prispresset i sjakk, er det en langt mindre tilfredsstillende løsning, som fører til lavere vekst og sysselsetting, enn å utvide tilbudet. Det er imidlertid ingen enkle spaker for politikerne å trekke. Mens enkle penger og offentlige utgifter kan øke den totale etterspørselen, vokser tilbudet bare sakte og myndigheter har begrenset mulighet til å påvirke det.

Bedriftsinvesteringer er den eneste delen av den økonomiske etterspørselen, i hvert fall i USA, som fortsatt henger etter. Det er en skam. Kapitalutgifter er den beste måten å holde tilbudet i vekst og forhindre at flaskehalser gjentar seg eller at mangel blir permanent. Den imøtekommende pengepolitikken ser imidlertid ut til å ha gjort mer for å heve formuesprisene enn investeringer i industriutstyr eller næringsbygg.

Dette kan skyldes den usikre veien til utvinningen. Mange selskaper, akkurat som sentralbankfolk, kan vente på å se om manglene er forbigående eller mer permanente. Å trykke avtrekkeren på investeringer nå kan føre til overkapasitet hvis de blir mindre. På samme måte, hvis sentralbankene krymper for raskt og etterspørselen blir kvalt, kan investeringer være bortkastet. Sjenerøse skattelettelser for kapitalutgifter bør vurderes bredere, på linje med det britiske «superfradraget». Den beste måten å unngå flaskehalser på er å få en bredere flaske.