Den fjerde «Thor»-filmen er seriøst meningsløs. Helt til den nølende trenger å ta tak i seg selv og gråte en sprut. Da New Zealands mest særegne barn, Taika Waititi, fikk «Thor»-serien med «Thor: Ragnarok» i 2017, var det med rask og tilfredsstillende effekt. Den norrøne goliatguden, spilt av Chris Hemsworth, hadde konsekvent betydelig stillas-klokt potensial. Waititi tappet det for alt det var verdt.
Den fjerde «Thor»-filmen tar parodien betydelig lenger. Faktisk, noen ganger å se «Thor: Love And Thunder» er som å se en overmenneskelig film koordinert av Mel Brooks; en slags «National Lampoon’s Thor». I tillegg til en parodi, men det som i fordums dager var kjent som en vanvittig satire, og som i Norge mange ganger ble gitt en tittel som startet med «Assistanse…».
Forskjellen fra forrige gang er at Waititi, ved hjelp av astrofysikeren Jane Foster ( Natalie Portman , som hoppet over «Ragnarok») og Jason Aarons Thor-historier, ser seg selv blande seg inn i en litt enorm, tungtveiende virkelighet også. Her, i spennet mellom uforfalsket skarpsinnet parodi og ulykke (vanskelig å kalle det hva annet), står det «Thor: Love And Thunder». Veldig ustøttet, skal det sies. Akkurat nesten både uelegant og umulig. Motstanderen er Gorr ( Christian Bale , som av sin tilbøyelighet ser ut til å behandle filmen mer seriøst enn noen annen person). Han har mistet kjæresten han hadde, og er rasende på de guddommelige vesener. Så han har valgt å drepe alle, Thor inkludert.
Den påfølgende plottstrengen er den falske følelsen blant Thor og Jane. Nok en gang, gamle elsklinger som for øyeblikket møtes, åtte år etter forrige gang, og oppdager at lynet faktisk slår ned når de holder hverandres hender. Nå er ikke Janes høyre hånd fri konsekvent. På samme måte for hva den er verdt, formidler hun Mjølner, selve hammeren, i spydet. På grunn av grunner som Waititi ikke bestemmer seg for å forstå i en spesifikk detalj, er Jane – en eksepsjonelt menneskelig astrofysiker konsekvent – også en tordenherre nå. Hun er også den sterke Thor. Som passer henne.
Det som bringer ulykken inn i «Thor: Love And Thunder» er den elendige virkeligheten at Jane er ekstremt syk, og at Guds nese gjør henne mer utslettet. Hun er det uvanlige: en helt som virkelig mister noe ved å være et overmenneske.
Så hvordan slutter Waititi seg til de elendige med alt det udugelige, meningsløse og dumme? Ved en stund å unnlate å huske det og skjule det, og gå tilbake til det akkurat når han burde.
Vanligvis ser spesielt «Thor: Love And Thunder» ut som et langdrygt skisseprogram på TV, skriv «Saturday Night Live», komplett med store besøkende (Guardians Of The Galaxy «gruppe», Matt Damon og Melissa McCarthy , Stellan Skarsgård , Russell Crowe som Zeus). Det forblir ikke irriterende godt sammen. Dessuten er humoren «vinne stort eller tape stort». (Hvor opprørt er det egentlig at Jane Foster blir kalt «Jane Fonda» – tji – og «Jodie Foster» – hei?). Det er også synd at Tessa Thompson, som var fantastisk med «Ragnarok», er for litt grad startet (hun vil antagelig få sin egen film snart, kanskje), og at Hemsworth absolutt ikke er en fullblods jokester. Hans modus er den selvunderholdende. Flotte til å humre av sine egne gigantiske muskler. I alle fall ingen gudfryktig komiker forbi det.Bale overspiller som anbefalte noe innmari. Likevel rykker Russell Crowe inn i bakken i en lang Olympos-gruppering. Så leir, det var sannsynligvis sjeldne typer mennesker som regnet med at han kunne være – ungdommelig energisk ond, utdatert slapp, iført en ballettutøvers tutu. I en film som av og til prøver å være underholdende, spesielt ettersom den tiltrekker seg en nærliggende, er Crowe en effektiv sinnstilstandpille. Likeledes forekommer en del morsomme deler av aktiviteten i det som burde vært Tønsberg/Åsgard.
Kreasjonskonfigurasjonen er noe hallusinogent, lydsporet er opplyst av en liten haug med Guns» N Roses-hits som går med beats. Det er ideelt å se Portman oppnå et annet alternativ enn etter Oscar-søknader. Hele balansen har en uvanlig steinsjarm. At Waititi ikke ser det overmenneskelige på en seriøs måte bør berømmes. Hans foretak er ikke fiender av heltefilmer, i håp om å eksplodere hele sulamitten, i likhet med James Gunns «The Suicide Squad». Imidlertid er de absolutt en slags post-helt-film.
En lus for oss alle kjemper stadig hardt med klassen. I alle fall når han, som her, ikke akkurat finner ut hvordan han skal få engasjementet. (Terningkast fire er flott. Likevel er det midt på året.)
Likevel, er det oppløftende nyheter for alle som ikke gjør det? Så den primære målsamlingen – hvem kan like business as usual-tingen, hver gang? Jeg vet ikke. Det er langt fra sikkert at Taika Waititi får lov til å lage nok en Marvel-film. Han gjør ikke som sjefen, maker Kevin Feige, s
«Kaffeaholic. Livslang alkoholfanatiker. Typisk reiseekspert. Utsatt for apatianfall. Internett-banebryter.»