Da Charlemagne-prisen ble delt ut, prøvde EU desperat å skape et enhetsbilde. Men von der Leyen og Co sliter med å bli overbevist. Et gjesteinnlegg.
Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj mottas til applaus under prisutdelingen i Aachen.Federico Gambarini/dpa
Ursula von der Leyen, som i disse dager truer med å forlenge sitt mandat som president i EU-kommisjonen, noe som ikke er rettferdiggjort av velgernes vilje, sank ned i en slags mislykket tale om «blod, svette og tårer» i sin lovtale for Ukraina. President, uten patosen til Winston Churchill.
CDU-politikeren glorifiserte Ukraina som «det bankende hjertet i dagens europeiske verdier». Ja, hva med disse europeiske verdiene, gitt at Ukraina fortsatt har store interne problemer? Eller konkluderer CDU-politikeren på egenhånd overfor andre? En belgier har sendt inn en klage mot presidenten for EU-kommisjonen på grunn av den manglende Pfizer SMS. Dommeren må undersøke! Men denne europeiske megalomanien, denne koloniale holdningen, som man skulle trodd definitivt tilhørte fortiden, gjenopplives ikke bare av Ursula von der Leyen, men representeres også på en direkte reaksjonær måte av representanten for EUs utenrikspolitikk, Josep Borell.
«Kaffeaholic. Livslang alkoholfanatiker. Typisk reiseekspert. Utsatt for apatianfall. Internett-banebryter.»