Å se Taliban-krigerne på gatene i den afghanske hovedstaden Kabul i sine turbaner og løse tradisjonelle kapper, gir meg følelsen av å gå gjennom et innspillingssted for en historisk film om livet på profeten Muhammeds tid. Samtidig tar den kvelende lukten av bileksos, grå luft og bleke ansikter som passerer meg tilbake til den fattige virkeligheten i et land som lever på randen av en humanitær katastrofe. Her er alle truet av sultens pisker dersom bistand ikke kommer. Og verden stoppet bistanden etter at Taliban tok makten 15. august.
De normale aktivitetene som foregår på overflaten tyder på at livet går som vanlig, men det er det ikke. Om morgenen står biler i kø i en tett trafikkork, akkurat som i enhver hovedstad i verden, men her er det alltid en følelse av at noe vil skje. En eksplosjon, en skyting, en væpnet konfrontasjon eller noe sånt. Følelsen av å være på tå og forberedt på hva som helst er det eneste som styrer situasjonen. Derfor er lyden av den plutselige bankingen av gatebarn på bilvinduene noen ganger så sjokkerende, selv om følelsen er total sympati og frustrasjon over urettferdigheten som har kastet dem inn i denne virkeligheten.
En vanlig lunsj kan bli til noe helt annet
I løpet av morgentimene, etter trafikkorkene, ankommer vi opptaksstedet. Min kollega Samir Abu Eid og jeg rapporterer om kvinners situasjon i Afghanistan. Å finne en afghansk jente som vil stå foran kamera og snakke om et slikt problem er slett ikke lett i det afghanske stammesamfunnet.
Mursal Niazai er en 20 år gammel jente som studerer internasjonale relasjoner og som nekter å bære fullt slør, bedt av Taliban om å la jenter fortsette sine universitetsstudier.
Mursal tror Taliban til slutt vil tvinge alle kvinner til å bære burka, noe som er et spørsmål om tid.
«Jeg vil ikke gi opp, jeg vil bli med kvinner og fortsette universitetsstudiene. Ingenting skal stoppe meg fra å nå mine drømmer og mål,» sier Mursal.
Etter intervjuet går Samir og jeg til lunsj. Som hver eneste arbeidsdag går vi på en vanlig restaurant, uten å tenke på at en lunsj kan bli til en helt annen opplevelse.
Arbeid har en annen smak
Etter måltidet betaler vi og vi går til døren for å forlate restauranten, men vi blir stoppet av en bevæpnet person som hindrer oss i å gå ut. Vi får beskjed om å gå tilbake til bordet og vente. På gaten foran restauranten er det mange maskerte og tungt bevæpnede spesialstyrker. Jeg ser rundt menneskene som sitter i restauranten og ansiktene deres avslører angsten som sprer seg, atmosfæren endrer seg, ryktene sprer seg fort som ild.
Noen hvisker at det kan være en ettersøkt person i restauranten.
«Mulig, hvorfor ikke?» Jeg tror.
En annen sa at det sannsynligvis var en høytstående afghansk tjenestemann som spiste lunsj i restauranten, og at mennene var livvaktene hans.
«Mulig, hvorfor ikke?» Jeg tror.
Så er det marerittscenarier om at en selvmordsbomber er der og at situasjonen er kritisk.
«Til og med mulig, hvorfor ikke?», tenker jeg.
Min kollega og jeg diskuterer alle mulige planer ut fra en situasjon som er helt åpen for alle mulige scenarier. Minuttene går så sakte og synet av militantene utenfor blir mer og mer farlig, men plutselig åpnes inngangsdøren og restaurantens folk må gå. Vi vet ikke hva som har skjedd, men la oss komme oss raskt til bilen.
Jeg tenker med meg selv at arbeidet her i Afghanistan har en annen smak, at det nekter å se ut som noe annet. Her når du alltid grensen for følelsene. Alle følelsene, alltid.
«Amatørnettentusiast. Prisvinnende skaper. Ekstrem musikkekspert. Wannabe-analytiker. Arrangør. Hipstervennlig tv-forsker. Twitter-guru.»