Krisen forverret seg i løpet av helgen. Derfor eskalerte den hviterussiske diktatoren Alexander Lukasjenko sin hybridkrig mot EU ved å smugle tusenvis av mennesker over den polske grensen.
Siden den gang har et hensynsløst og dypt uverdig spill tatt tak i grenseområdene. Menn, kvinner og barn – babyer – dyttes mot piggtrådgjerdet av den hviterussiske hæren. Polske styrker presser dem tilbake. Om natten sover de i nærheten av gjerdet, ved minusgrader. Flere personer har døde.
Russland ble tidligere anklaget utføre lignende kyniske handlinger mot Norge e Finland, men det som nå er orkestrert av Alexander Lukasjenko er på et nytt nivå. Hviterussiske «reisebyråer» trekker flyktninger til landet og sender dem direkte til EU-grensen. For dette får migranter nummer to Vergen betale opptil 20 000 euro (185 000 kroner). De har blitt lovet en enkel vei til frihet i Europa, men de ender opp som menneskelige våpen i hendene på en diktator.
Mandag ble det holdt seminar ved tenketanken Frivärld i Stockholm som en del av smia sitt pågående prosjekt om kampen for demokrati i Hviterussland. Deltakerne inkluderte doktorgradsstudenten Alesia Rudnik, president for den svenske organisasjonen av det hviterussiske eksilet, og politikeren M Gustaf Göthberg. De var enige om at EUs politikk overfor Lukasjenko-regimet var for mye av en respons snarere enn proaktivitet.
– Uansett hva EU gjør, finner Lukasjenko på noe nytt, sa Alesia Rudnik. Göthberg fullfører:
«Han fikk kapret et fly (med regimekritikeren Raman Pratasevich om bord) og EU innførte sanksjoner mot flyselskapene. Polen har nå bygget et gjerde ved grensen, men Lukasjenko sender stadig flere flyktninger. Det trengs en strategi for flyktninger. full pust».
Konflikter med Hviterussland vil ikke bli løst før Alexander Lukasjenko går bort.
Opptrappingen på den hviterussisk-polske grensen er derfor ikke i hovedsak et «flyktningproblem». I stedet er det et desperat og isolert diktatur som bruker alle midler for å øve press på Europa og som ikke en gang viker unna hensynsløs utnyttelse av de mest sårbare menneskene.
Løsningen er det selvfølgelig ikke gi etter for presset, løsne på noen sanksjoner eller gi Lukasjenko en ny åpning. Det ville bare gi ham et insentiv til å utnytte enda flere mennesker i sin hybride krigføring.
Samtidig må Brussel jobbe for større åpenhet, både fra Hviterussland og Polen, om hva som skjer ved grensen og om migranters situasjon.
Men så lenge Alexander Lukasjenko sitter ved makten, er det dessverre vanskelig å se slutten på konflikten med Hviterussland. EU og resten av den frie verden må derfor langsiktig arbeide for en demokratisering av landet. Sanksjoner mot selskaper og enkeltpersoner kan være nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Det er også en langsiktig plan for et maktskifte med større og mer konkret støtte til opposisjonen i landet og diasporaen.
I forhold til valget på sensommeren 2020 åpnet et vindu for demokrati i Hviterussland. Lukasjenkos valgfusk var åpenbart, men protestene var massive og diktaturet så ut til å være på kne. Nå ser det ut til at vinduet har blitt brutalt slengt.
Men, som Gustaf Göthberg sa til Frivärldseminariet: Lukasjenko lever på lån. Han er nesten 70 år gammel, har ingen etterfølgere, har ledet landets økonomi innerst inne, og er dypt hatet av sin egen befolkning. For å holde seg til makten er det helt avhengig av Vladimir Putins velvilje. Motstanden mot ham er samlet.
En slik diktator vil til slutt falle.
«Internettevangelist. Ekstrem kommunikator. Subtilt sjarmerende alkoholelsker. Typisk tv-nerd.»