Bob Hannings spalte: «Fremtiden til håndball er gull»

Vi har håndballdag igjen. Endelig! Kvartfinale. I et VM mot Frankrike. En kamp vi alle kan se frem til denne onsdagen. Og det er gode grunner til dette:

1. Etter spillernes totale forlegenhet (og også den svært beskjedne tilstedeværelsen til våre håndballag ved siste verdensmesterskap og EM), kommer endelig et tysk lag tilbake for å spille en stor knockout-kamp. Medaljen skinner, glitrer allerede.

2. Det er veldig gøy å se gutta i Polen. Det spiller ingen rolle om det er vår (på en god måte) gale håndballgiganten Andi Wolff i mål, vår kongepinne Johannes Golla eller playmaker Juri Knorr med sitt spektakulære angrepsspill: Så fort laget vårt entrer banen, brenner luften. Alle de 16 spillerne er varme som smørefettet i stekepannen og vil sette hjertene ut på Gdansk Arena-banen fra første til siste sekund.

3. Vi har en reell sjanse! Hvis laget vårt oppnår det de har vist så langt i det meste av turneringen, kan det virkelig være noe. Rollen som underdog bør også inspirere Alfred Gislasons team. Du kan nesten ikke tape noe, men vinne alt.

Jeg kan fortelle deg én ting: Jeg vet fra mange samtaler de siste dagene at respekten til topplagene øker dag for dag. Ingen liker å spille mot dette tyske laget i deres nåværende tilstand, med denne lidenskapen og denne kraften, med disse eksepsjonelle keeperne og dette svimlende fartsspillet.

Men hvorfor er vi så mye bedre enn mange forventet?

Nøkkelen til håndballens overraskende bølge er helt klart i lagets gode ånd. Hver enkelt har sin plass i teamstrukturen, hver har en viktig rolle. Spillerne kommer også overens non-verbalt og snakker om familiene sine like naturlig som deres økonomiske planer. Og fordi Alfred, som den ubestridte lederen for kråkebollene, noen ganger tar et skritt tilbake i avgjørende situasjoner, overgår guttene seg selv.

Jeg husker Alfreds timeout-kunngjøring mot Argentina: «Gjør hva dere vil», ropte han til guttene – flott!

Det spiller ingen rolle hvordan kampen ender denne onsdagen: dette VM gir meg store forhåpninger. Jeg håper at de tingene vi startet i forening for en tid tilbake bærer frukter et år tidligere enn opprinnelig planlagt. Jeg håper på et uforglemmelig hjemme-EM neste år med verdensrekordopptreden og en reell sjanse til tittelen.

Fremtiden til tysk håndball er gull. Det er sikkert. For i år blir vi verdensmestere på en eller annen måte. En gang. I det minste. For hvis våre beste talenter dukker opp i junior-VM i Tyskland, kan jeg love: Vi vinner tittelen! Spillere som Renars Uscins, Nils Lichtlein eller Max Beneke vil gi oss mye glede. Bare om sommeren i U21. Og snart også på seniorlandslaget.

Men går vi tilbake til det nåværende laget, det fortjener vår fulle oppmerksomhet. Jeg er helt sikker på at med den spillerbasen vi har, kommer vi snart tilbake for å spille en ledende rolle i verdenshåndballen.

Vi må ikke glemme at vi fortsatt har et ess i ermet med Hendrik Pekeler, som for tiden er i pause. Og vi må ikke glemme at topputøvere som Knorr, Golla eller Lukas Mertens langt fra har nådd slutten av utviklingen. Sjekk ut Julian Köster. En komplett spiller i forsvar og angrep, prototypen til den moderne håndballspilleren. En vi trenger hvis vi skal gå for gull neste år. Eller dette…

Greit, nok snakk. Nå er tiden inne for å bli med på vår positive energi hos Sport Germany. Det spiller ingen rolle om det er fotball, tennis, basketball eller skiskyting: vi er alle håndball nå!