Men skiltene i landet er triste.
Östgöta-korrespondent legger ned kulturredaksjonen. Corren utgis i Linköping, en av de viktigste universitetsbyene i landet. Selve avisen ble grunnlagt i 1838 av satirikeren Henrik Berhard Palmaer. Han var kjent for å være rampete og morsom. Han beskrev politikk som «kunsten å innrette seg etter det onde, for ikke å kollidere med Vårherre».
Correns sjefredaktørs forsvar mot å legge ned kulturredaksjonen er at det trengs journalister for lokal dekning. Det stemmer sikkert, men tanken om at den lokale kulturredaktøren har fylt sin rolle er farlig på sikt. Det verste er at trenden er generell.
Der det for noen år siden var en uavhengig kulturredaksjon, er det i dag på det meste en enkelt kulturredaktør, men oftere bare en tom flate for byråets stoff, produsert i Stockholm. Stemmene blir færre og kjedeligere. Det er ikke ryktenes feil, men mangelen på kontekst, uthulingen av redaksjonell kultur. Når redaksjonelle samtaler tier, går noe verdifullt tapt.
Siden Palmaers tid har kultursteder vært steder for både utdanning og politisk kamp. Redaksjonelle sider har forbedret seg stilistisk og vokst på bekostning av kunst. Ledersiden er mer instrumentell enn kultursiden, noen ganger analyserende, men alltid anklagende. Dette er jobben hans. Det må alltid være en politisk kamp. En kulturside kan imidlertid skrive på en interessant måte om Kafka uten å anklage noe annet enn mannens skavanker. Den artikkelen gir kanskje ikke utbytte i dagens kakekast, men den kan påvirke en leser for livet.
Hver dag hører vi at polariseringen øker. Det handler om å brennemerke motstanderen og hvis vi ikke har skarpe argumenter, bruker vi stråmenn. Vi er mindre og mindre interessert i andres synspunkter. For det er ikke verdt det!
Men hva betyr det for Linköpings universitet at Corren legger ned kulturredaksjonen? Ikke bare fordi universitetet nå mister returen av informasjon og reklame, men også fordi det mister en plattform utenfor universitetsverdenen. Åndslivet slik vi kjenner det i Sverige foregår på mange områder, i akademia, politikk, offentlig utdanning og presse. I den frie presse kunne de andre aktørene møtes og gå i dialog.
I løpet av de siste tjue årene har publiseringskulturen erodert over hele landet, selv i høyskolebyer. Det ironiske paradokset er at mens kulturjournalister har forsvunnet, har massemedieforskere formert seg som kaniner. Som universitetsinformanter, de som har som jobb å ukritisk annonsere produktene sine og ikke fremme generell intellektuell debatt.
Offentlig diskurs siden Palmaers tid har vært avhengig av mange intellektuelle plattformer; universiteter, frie akademier og en blomstrende presse. Nå forsvinner redaksjoner i et svimlende tempo, og med dem intellektuell kultur. Ikke alle journalister er intellektuelle, og det er heller ikke alle akademikere. Men de som er berørt av demokratisk dialog har ikke lenger råd til å late som uvitenhet.
Henvender vi oss til alle trehodeskaller kan vi sitere Henrik Bernhard Palmaer: «Ikke klø deg i hodet, du kan få sting i fingrene.»
«Amatørnettentusiast. Prisvinnende skaper. Ekstrem musikkekspert. Wannabe-analytiker. Arrangør. Hipstervennlig tv-forsker. Twitter-guru.»