«Tre måneder senere grep frykten Donetsk»

Det er tre måneder siden jeg våknet i det bleke morgengryet på nattoget fra Kiev til Kramatorsk øst i Ukraina. Solen snek seg inn på den klare himmelen og snøen lå hvit på bakken blant de nakne trærne.

Den eneste lyden, bortsett fra togets rytmiske dunk, var den lave snorkingen fra mannen i slaven under. Sergei, som da fortalte oss navnet sitt.

Mobiltelefonen min kastet sin blåaktige glød på den svakt opplyste hytta. Skjermen leser en enkelt linje. I en pressemelding sto det: «Den russiske presidenten Vladimir Putin har kunngjort en «spesiell militæroperasjon» for å «demilitarisere» og «denazifisere» Ukraina».

Toget våknet tidlig. Passasjerer samlet seg i gangene og kikket bekymret ut av vinduene.

Sergei tok en pause fra russiske TV-sendinger. Han understreket bestemt at det ikke var noen grunn til bekymring. Det hele ville være over veldig snart.

Byen endret seg

Vel fremme i Kramatorsk ble vi møtt med sjokk og forvirring. Folk som til slutt ikke kunne tro at Russland faktisk ville invadere på ekte. Kanskje nettopp fordi krigen har pågått her i åtte år allerede.

I dag har virkeligheten sunket. Det er mat i butikkene, men gatene er øde. Her og der kan du se ødelagte bygninger med dype hull i bakken. Få av folket igjen ønsker å snakke, de fleste snakker bare radikalt om vanskelighetene, men innrømmer at de er redde.

– Hva kan du håpe på? spør den pensjonerte Albina, som for noen dager siden så en missil styrte inn i gårdsplassen hennes.

Alle vinduene ble ødelagt. Han har ingen penger til å fikse dem, pensjonen hans tilsvarer tusen kroner i måneden. Barna hennes finner ikke jobb, alt er stengt.

Albina sier hun har hatt to hjerteinfarkt siden krigen startet i 2014. Og selvfølgelig er hun redd for at et nytt missil kan komme når som helst.

Det blir nok ikke et tredje hjerteinfarkt, sier han.

Stjerneklar natt

Et lite stykke fra krateret på gården hans ligger hotellet der vi bodde de første nettene. Den slår seg av og fryser. Vi gleder oss til neste. På resepsjonsveggen henger klokker med tid fra forskjellige verdenshjørner. Venstre til høyre: London, Paris, Kiev, [blank]Tokyo.

Den nest siste klokken viser det samme som i Kiev, men skiltet er skrudd fast og kun skyggen det etterlot kan sees på veggen. Han som styrte Moskva, i en region med nære historiske og kulturelle bånd med Russland. En region som Russland hevder de kjemper for å forsvare.

Om kvelden, når det blir mørkt, sender vi direkte fra hotellhagen. Stjernene skinner klart i den beksvarte natten. Portforbudet har trådt i kraft, alle må slå av lyset for å ikke bli sett.

Glem fremtiden

I løpet av de siste tre månedene har stemningen her gått fra sjokk til frykt. Selv i de mer private områdene er det ikke så langt frem. Soldater ved kontrollposter spør om vi har hørt noe fra stedene som sist ble rammet av de russiske angrepene.

Alle har hørt spekulasjoner om at en lang og blodig kamp venter den østlige Donbass-regionen. Forleden sa president Zelensky at hundrevis av ukrainske soldater kunne dø hver dag.

Tre måneder var smertefullt nok. Det er bedre å ikke tenke på fremtiden, la oss si med flere vi har snakket med.

Hvem vet hvordan det blir. Hvem vet hvor lang tid det kan ta.