Å stå fast mot fascismen er ingen erstatning for å gi alle en rolle i samfunnet – men forvent ikke mye klasseanalyse fra regjeringen
Umiddelbart etter høyreekstreme opptøyerArbeiderpartiets regjering fikk ros for måten den håndterte situasjonen på. Skylden har blitt lagt på en rekke aktører: opprørerne selv (åpenbart), påvirkere på sosiale medier, konservative for å gjøre kulturkrigen til et spørsmål om offentlig politikk – og selvfølgelig høyreorienterte media, for å ha oppmuntret til undertrykkelse av innvandring. Arbeiderpartiets regjering har selv så langt unngått kritikk.
En måned etter å ha vunnet et stort flertall er det kanskje forståelig at Labour og Keir Starmer gjør det ganske bra på dette punktet. Han snakket bestemt om lidelsen og staten satte i gang, alltid sent, men aldri uten styrke. Det spiller ingen rolle at det er samfunnene som har kommet sammen som virkelig har lyktes. få ting til å skje Midtveis i forrige uke forventet de aller fleste at regjeringen skulle handle, den handlet, og applausen fulgte.
Men la oss gå tilbake til meldingene som Ap la ut om innvandring under valgkampen og før. Han motsatte seg de konservatives plan om å sende asylsøkere til Rwanda for behandling, men ikke på moralsk grunnlag. Han sa aldri at han syntes det var ekkelt. Han sa ikke at det var en forferdelig måte å behandle folk på. Han sa at han ikke likte det fordi det ikke ville være effektivt. Selv om den kansellerte denne planen kort tid etter å ha kommet til makten, er Labour-regjeringen fortsatt positiv til å behandle asylsøknader i tredjeland. Han ønsker fortsatt å «stoppe båtene» – men han planlegger å gjøre det ved å forstyrre gjengene som folk betaler for å bringe inn i landet.
Når det gjelder immigrasjon som på politiet, er Labour fortsatt patetisk engasjert i sin macho-stilling. Når vi ser på hvordan han kom til denne situasjonen, ser vi tydelig at han også er en del av problemet. Arbeiderbevegelsen som helhet må se på hva den har blitt, etter at kollektive gratulasjoner har gått sin gang.
Roten til problemet er debatten om sosial klasse, som jeg har opplevd som utrolig frustrerende de siste par ukene. Folk snakker om arbeiderklassen som noe abstrakt, fjernt, for dumt til å tenke, ute av stand til å vite rett og galt. Det er som om arbeiderklassen er legemliggjort av opprørerne, og så er det alle andre. Det som må understrekes er at menneskene som kommer til landet på småbåter også er en del av arbeiderklassen. Menneskene som forakter dem, eller opprørerne, eller de som følger høyreorienterte aviser og påvirkere på sosiale medier – også de er for det meste arbeiderklassen. Det er alle slags splittelser mellom oss, og Arbeiderbevegelsen har ikke vært i stand til eller villige til å hindre dem i å bli dypere.[menneskersomkommerpåsmåbåteridettelandeterendelavarbeiderklassenFolketsomsnerpådemorteriotereellerdesomfølgerhøyrefløyaviserogsosialemedier-påvirkere–deerfordetmestearbeiderklassenogså[peoplearrivingonsmallboatstothiscountryarealsopartoftheworkingclassThepeoplesneeringatthemortheriotersorthosewhofollowtheright-wingnewspapersandsocialmediainfluencers—theyaremostlyworkingclasstooThereareallkindsofdivisionsbetweenusandtheLabourmovementhasbeenincapableorunwillingtostopthembuildingup
Mirage av en «middelklasse» kompliserer ting ytterligere. Jeg er ikke sikker på at denne forestillingen faktisk eksisterer i sosioøkonomiske termer, og jeg finner absolutt ikke begrepet nyttig som merkelapp. I det store og hele, når folk bruker dette begrepet, mener de bare «liberal». Men folk i arbeiderklassen kan også være liberale, akkurat som de kan være sosialister eller fascister. Klasse er vanskelig å definere nøyaktig, men jeg tror den dannes gjennom kamp – og den kampen er noe vi gjør sammen.
Opprørerne ble vunnet av nasjonalistiske splittelser fordi svært få mennesker kjempet med dem langs klasselinjer. Spørsmålet for samfunnet, når oppfordringene om harde straffer har stilnet, er hvordan sikre at alle har en eierandel? Hvordan kan alle inkluderes? Arbeiderklassen er stor og mangfoldig. Når den er forent, er den en kraft. Arbeiderpartiet er bare en av aktørene som har valgt å forsøke å utnytte splittelsene. Å være tøff mot fascismen er ingen erstatning for å gi folk en grunn til ikke å gå den veien med det første.
For noen år siden var jeg på et klassekrigsarrangement i en filial av Topshop. I nærheten var det markedsboder og klassekrigsdemonstrasjonen var støyende. En butikkeier kom og klaget sint. Noen la merke til noen høyreekstreme tatoveringer på armen hans og helvete begynte å bryte løs. Etter litt roping begynte en av demonstrantene på vår side å snakke med fyren. Hvorfor hadde han disse tatoveringene? Hva trodde han var verdens problemer? Det viste seg at han hadde vært involvert i ytre høyre da han var yngre, men hadde endret synet mye siden den gang, og tatoveringene hans representerte ikke hvordan han følte det nå. Vi kom til et bedre sted og skilte lag med å se verden fra et annet perspektiv.
Det er slike debatter Arbeiderpartiet har unngått. Han klarte ikke å motsette seg den harde retorikken til media og konservative om innvandringspolitikk; han visste ikke hvordan han skulle foreslå en annen standard slik at folk kunne samles rundt den. I stedet fulgte han de konservative, som selv fulgte Farage, og lot dermed den politiske agendaen fortsette å flytte seg stadig lenger mot høyre. Ved å forfølge et parlamentarisk flertall har Labour nesten invitert rasistene til å ta kontroll over debatten med sine enkle svar og feilinformasjon. Nå må lokalsamfunn plukke opp brikkene.
~Jon Bigger
Toppbilde: Motdemonstranter under en rasistisk demonstrasjon i Northampton 7. august.
«Kaffeaholic. Livslang alkoholfanatiker. Typisk reiseekspert. Utsatt for apatianfall. Internett-banebryter.»