En av de første beslutningene Liz Truss tok da hun ble valgt til ny statsminister i Storbritannia, var å gi 100 nye lisenser for å utvinne olje og naturgass i Nordsjøen. Polen har besluttet å forlenge levetiden til Turow, et av de største kullkraftverkene i Europa, til tross for tunge EU-sanksjoner. Tyskland har åpnet flere kullkraftverk som er tatt ut av drift og siden begynnelsen av september mottar man en tredjedel av sin elektrisitet fra kull. Dette er beslutninger som følges med stor interesse av regjeringene i land som India, Nigeria og Brasil.
Europa har ledet verden i innsatsen for sterk klimatiltak. Et gyldig argument for å overbevise blant annet afrikanske lav- og mellominntektsland til å investere i fornybar energi er at europeiske land har tatt ledelsen. Europa var dermed i stand til å bygge den tilliten som var avgjørende i de globale klimaforhandlingene. Og det har vært fakta å støtte seg til. Mellom 2004 og 2020 doblet EU sin fornybare energiproduksjon uten å ofre økonomisk vekst. Ti land i Europa har fullstendig eliminert kull.
Troverdigheten er ødelagt
Med dette i bakhodet har både politikere og miljøorganisasjoner oppfordret utviklingsland til å gå direkte fra småskala ved og kull som energikilde til å investere i sol, vindenergi og grønt hydrogen. Et av få lysglimt i den siste IPCC-rapporten var at investeringene i fornybar energi går raskere enn forventet i flere utviklingsland.
Men nå kommer det rapporter om hvordan troverdigheten tæres på.
Når det blir tøft og dyrt, vender Europa seg til de skitne energiene vi har bedt utviklingsland om å gi opp. Vi har heller ikke levert pengene vi lovet for å finansiere deres overgang til fossilt brenselfri energi.
Tvert imot, et helt nytt energilandskap vokser frem.
Klimaspørsmålet har blitt kaldt
Oljen som Europa avsto fra å kjøpe fra Russland, kjøpes nå fra India og Kina, til salgspriser. De står for halvparten av kjøpene av russisk oljeforsyning via handelsskip. Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba sa nylig at «hver tønne med russisk råolje som leveres til India inneholder ukrainsk blod». Vestlige oljeselskaper som ExxonMobil og Total tjener også rekordoverskudd i første halvdel av 2022.
En ny FN-rapport som ble offentliggjort tirsdag viser, ikke overraskende, at klimagassutslippene er på vei opp. Ifølge den må verdens klimaambisjoner være syv ganger høyere enn i dag for å nå utslippsmålene.
Om bare to måneder møtes verdens land igjen i de globale klimaforhandlingene, COP27, som i år finner sted i Egypt. COP-forberedende møte i Bonn forrige måned viste hvor kaldt klimaspørsmålet har blitt. Kilder med utdypende informasjon om rettssaken sier til SVT at det er en ny mistanke fra utviklingsland.
Be rike land betale
Land som Pakistan og Barbados krever at rike land betaler regningen for ekstreme værforhold. Deres argument er at velstående nasjoner som USA og europeiske land har lastet atmosfæren med klimagasser siden den industrielle revolusjonen, som påvirker fattige land mest. I tillegg til pengene som er pantsatt for å hjelpe til med den grønne omstillingen, er det nå gigantiske nye krav. Penger fra et såkalt taps- og skadefond skal kunne brukes til å gjenoppbygge ødelagt infrastruktur og flytte hele spesielt utsatte landsbyer.
Men i Bonn ble forespørselen møtt med stillhet. Barbados statsminister Mia Mottley, som har blitt en tøff talsperson for truede øynasjoner, er for tiden i New York for å opprette en ny koalisjon bak «tap og skade» i forkant av COP27-forhandlingene. Ifølge Oxfams beregninger er dette minst 400 milliarder dollar i året. At disse beløpene frigjøres når verden står foran en resesjon virker utopisk, akkurat som land må komme med nye og tøffere løfter, som ble vedtatt i Glasgow på COP26.
Hvem kan ta lederrollen?
Bortsett fra Australia har ingen andre land så langt oppfylt strengere klimamål.
Samtidig ser Europa derfor ut til å miste tilliten som modell og leder i globale klimaforhandlinger.
Spørsmålet er i stedet hvem som kan ta på seg lederrollen? Akkurat nå ser USA ut til å være landet med troverdighet, gitt den historiske klimapakken godkjent av Kongressen i sommer.
«Amatørnettentusiast. Prisvinnende skaper. Ekstrem musikkekspert. Wannabe-analytiker. Arrangør. Hipstervennlig tv-forsker. Twitter-guru.»