Politics Week: Winston Peters er nå den nest viktigste personen i regjeringen

Analyse: Winston Peters ansiennitet øker når han vinner første runde som visestatsminister; Christopher Luxon danner et fornuftig kabinett og Labour er klar til å angripe den nye koalisjonsregjeringen.

Førsteinntrykket teller, og det første inntrykket folk vil ha av den nye regjeringen er at Peters er den nest viktigste personen i denne regjeringen.

Det er klart nå at Peters og David Seymour begge ønsket å bli visestatsminister og deler at dette var Luxons måte å løse problemet på – de har hver 18 måneder på seg til å oppnå dette.

Det viktige er at Peters får første gang, det første og et halvt året hvor offentlighetens oppfatning av den nye regjeringen vil begynne å bli etablert.

I forkant av fredagens kunngjøring av detaljer om koalisjonsavtalen og kabinettsammensetningen, beskrev Luxon visestatsministerens rolle som «stort sett seremoniell».

Han så ut til å prøve å bagatellisere det og gikk for langt.

Det er viktig og veldig synlig.

Når statsministeren er i utlandet, slik Luxon sannsynligvis vil være ved flere anledninger i løpet av de neste 18 månedene, vil Peters påta seg rollen som fungerende statsminister.

Han vil være den som holder pressekonferansene etter regjeringen, og hvis Peters har til hensikt å fortsette som han startet, vil det bli noen voldsomme møter.

Statsministre er vanligvis ikke i parlamentet på torsdager, og MP tar over og svarer på spørsmål fra opposisjonslederen.

Labour-leder Chris Hipkins vil mest sannsynlig prøve å få Peters til en krangel, noe som ikke vil være vanskelig. Timer med strålende spørsmål venter oss.

Peters vil sette spor etter seg og som heroldenSom Audrey Young sa, å gå først «vil tillate Peters å styrke sin ansiennitetsposisjon.»

Å være parlamentsmedlem innebærer også mye arbeid med å holde tritt med spillet i tilfelle statsministeren er ufør av en eller annen grunn. Et eksempel på dette er de seks ukene som Peters fylte ut for Jacinda Ardern da hun var i fødselspermisjon.

Paula Bennet, som fungerte som visestatsminister, gjorde poenget i et intervju på Newshubs AM Show før koalisjonens kunngjøring.

Hun snakket også om sitt oppmøte på spørretimen i parlamentet, som hun sa var en parlamentsmedlems «tid til å skinne».

Ser vi på det større bildet, hvis Luxon hadde erklært fra starten av at han skulle forhandle om en tre-parti koalisjonsregjering, den første av sitt slag i New Zealands historie, ville han sannsynligvis ha blitt utsatt for mye mindre kritikk av varigheten av dette. Myndighetene. stikkontakt.

Oppgaven var enorm: å få de tre partiene til å bli enige om en politikk, med de uunngåelige kompromissene dette innebar.

Omfanget av avtalen er stort, og RNZs «Koalisjonsdetaljer på et øyeblikk: Det du trenger å vite» forklarer det hele.

Nationals største tap var å måtte forlate sin foreslåtte skatt på utlendinger som kjøper dyre eiendommer, som skulle utgjøre en stor del av finansieringen av skattekutt.

NZ First nektet å tillate det, og nå må de tapte inntektene gjøres opp fra en annen kilde. På spørsmål om dette under pressekonferansen, spesifiserte ikke Luxon hvordan dette skulle gjøres.

Seymour sikret ikke ACT-folkeavstemningen om prinsippene i Waitangi-traktaten, som National aldri ville akseptere, men han sikret seg et kompromiss.

Et lovforslag om prinsippene i traktaten vil bli presentert for parlamentet, vil gå gjennom sin første behandling, deretter gjennom en utvalgt komité. Støtte er ikke garantert utover dette.

Det vil absolutt være svært kontroversielt, men mindre enn en folkeavstemning, og den utvalgte komiteen vil sannsynligvis høre hundrevis av forslag. Dette bør gå langt.

Et program uten overraskelser

Chris Bishop, venstre, og Shane Reti har fremtredende kabinettseter.
Foto: RNZ / Samuel Rillstone

Luxon har satt sammen en garderobe uten overraskelser og et fornuftig utseende.

Det er 20 ministre, 14 nasjonale og tre hver for NZ First og ACT, med åtte ministre uten statsråd.

Før oppstillingen ble avslørt, var de eneste sikre stillingene Luxon som statsminister og Nicola Willis som finansminister.

De fleste av de andre porteføljene ble overlatt til parlamentsmedlemmer som administrerte dem i opposisjon.

Chris Bishop, med bolig og infrastruktur, er tredje i kabinettet, etterfulgt av Shane Reti med helse og Simeon Brown med transport og energi.

Erica Stanford kommer neste på utdanning og immigrasjon, og ikke langt bak henne er Judith Collins, fullt gjeninnsatt som statsadvokat og forsvarsminister.

Som allment forventet er Peters utenriksminister, og porteføljen som reguleringsminister ble opprettet for Seymour, slik han ønsket.

Luxon sa på pressekonferansen at Seymour ville gjennomsøke alle offentlige avdelinger på jakt etter regelverk han kunne bli kvitt.

Seymour har i årevis klaget på hvordan byråkrati hindrer utviklingen. Han finner nok mye å kutte.

NZ Firsts Shane Jones er i kjent territorium som regional utviklingsminister med 1,2 milliarder dollar i kapitalfinansiering til infrastruktur.

Shane Jones har noe å smile av med porteføljen sin.
Foto: RNZ / Angus Dreaver

Sorter forskjellene

Dette er første gang statsråder fra tre partier skal sitte rundt et bord og de vil være knyttet sammen med et kollektivt ansvar. Når regjeringen har tatt en beslutning, må alle støtte den og ikke stille spørsmål ved den offentlig.

Det vil nesten helt sikkert bli vanskelige diskusjoner ved bordet, da det er der enhver uenighet må håndteres.

Det er tydelig at alle tre partilederne erkjente viktigheten av å ta opp vanskelige saker som de kanskje ikke er enige om.

Luxon sa på pressekonferansen at det var brukt mye tid på å diskutere saken.

Resultatet var opprettelsen av en koalisjonskomité som han sa ville være «en oppklaringsentral for eventuelle spenninger eller konflikter» mellom partene.

«Vi vet at det vi gjør er vanskelig,» sa han, og det var en god indikasjon på at de ikke går inn i dette i troen på at det kommer til å bli søtt og lett fra nå av.

Det vil helt sikkert oppstå problemer og regjeringen vil gjøre sitt beste for å skjule dem.

Det blir ikke lett. Opposisjonslederen, parlamentsmedlemmet som skal lede spørsmål i parlamentet, er en svært erfaren parlamentariker.

Chris Hipkins vil være klar til å kaste seg over.
Foto: RNZ / Samuel Rillstone

Hipkins vil være i sitt rette element, og med tre partier i regjering samtidig er potensialet for lekkasjer betydelig.

Caucus disiplin for National, ACT og NZ First vil være helt avgjørende.

Hipkins kastet ikke bort tid på å reagere på koalisjonens kunngjøring og dens politiske vilkår.

«Christopher Luxon, Winston Peters og David Seymour har presentert et sett med retningslinjer som – som Labour alltid visste at de ville – favorisere huseiere fremfor leietakere, ikke gjøre noe for å prioritere klimaendringer og unnlate å «ikke å demonstrere meningsfull støtte til sårbare New Zealandere.» sa han i en uttalelse.

«Christopher Luxon har helt klart gjort store innrømmelser for å blidgjøre koalisjonspartnerne… Spørsmålet er ikke lenger bare om Winston Peters og David Seymour vil kjøre sirkler rundt Christopher Luxon, men hvor mange.»

*Peter Wilson er livstidsmedlem av Parliamentary Press Gallery, NZPA Political Editor i 22 år og NZ Newswire Parliamentary Bureau Chief i syv år.