Olena fra Kiev: «Ingen vil godta en russisk okkupasjon»

Olena Sokolovska fikk bare en ryggsekk med de mest nødvendige tingene. Da krigen brøt ut sist torsdag, hadde hun opprinnelig planlagt å bli i Kiev, men tapet av hennes syv år gamle datter og barnebarn som bor i Norge ble for mye.

Jeg møter henne i solfylte Krakow samme dag hun kommer etter en lang tur gjennom Ukraina.

Hele byen er pyntet med blå-gule ukrainske flagg på nesten alle hus, et uttrykk for polsk solidaritet med den krenkede naboen.

Det er ingen større trøst nå. Olena Sokolovska etterlot sin far og en hjemby hun kanskje aldri vil se igjen.

– Faren min, som er 75 år, vil ikke forlate Kiev, og han vil heller ikke bo på krisesenter. I utgangspunktet, sier han.

Hennes mann og sønn fulgte henne til Lviv en time fra den polske grensen, hvor hun håper å se dem igjen snart.

– Men når jeg ringer rektor på skolen min, sier han at det er ganske rolig, ganske rart. Mange som har reist er nå på vei tilbake. Jeg skal også prøve å gjøre det om en uke.

Det er litt overraskende å høre, gitt rapporter om at det russiske militæret i økende grad retter sitt hensynsløse bombardement mot sivile mål. Det er anslått at nesten én million ukrainere forlot landet sitt på bare én uke.

sier Olena Sokolovska at sentrale deler av Kiev ennå ikke er angrepet – bortsett fra cruiserroboten som traff minnesmerket over nazistenes massakren på 34.000 jøder ved Babij Jar, ved siden av TV-tårnet, onsdag. Det var noe mange ukrainere så på som et symbolsk tegn på likhetene mellom Hitler-Tyskland og Putins Russland.

Kiev venter fortsatt på det store russiske angrepet, som mange frykter vil jevne med en av Europas fineste kulturbyer.

Skolen hans stengte dagen før krigen brøt ut og barna ble sendt hjem. Barna var godt forberedt, sa hun, de hadde hatt gjentatte evakueringsøvelser.

Skolen har en bombesikker kjeller, og kom for å tjene som ly. Mange familier har bosatt seg der, siden de bor i hus med gassrørledninger og de kan eksplodere hvis de blir truffet av en bombe.

Hun ble vekket av eksplosjoner klokken fem om morgenen 24. februar.

– Jeg følte: de er ekte mordere. Alle russere som forblir tause og ikke motsetter seg denne krigen, er medskyldige. Selv om jeg kan forstå at de er redde for å si noe.

Selv vil hun ikke si at hun er redd.

– Nei, vi elsker landet vårt. Og krigen forente folket vårt. Alle ukrainere innser at det ikke er mulig å akseptere en okkupasjon der nasjonen vår blir myrdet. Jeg var aldri interessert i politikk, men Putin åpnet øynene mine og øynene til mange andre. Sønnen min, som alltid har snakket russisk, byttet til ukrainsk da Russland begynte å bombe oss.

Det er stor forskjell på russerne, sier hun, som i stor grad ikke engang vet hva som skjer.

– Mange er fullstendig zombifisert. Vennen min ringte og spurte en slektning i Russland: «Hva gjør du?» Hun fikk svaret: «Det var Ukraina som angrep Russland». De er hjernevasket av russisk propaganda.

I Russland har de ingen rett til å vite at det er en krig på gang, det er til og med forbudt å si det.

Hun sier at over 6000 russiske soldater er drept, ifølge Ukrainas forsvarsdepartement.

Og hun skyter det siste et lekent uttrykk for ukrainernes «motstandsvilje», med henvisning til symbolene på landenes statsvåpen, Russlands dobbeltørn og Ukrainas trefork:

«Et land som har en liten kylling i våpenskjoldet kan aldri slå et land med en stor gaffel.»