Det er en liten skatt fra radioarkivene: på 1950-tallet satt Olaf Gulbransson i godt selskap foran sin Schererhof over innsjøen Tegernsee og en venn spurte ham hvordan han kom seg til München. Nordmannen svarer: «1902 om høsten. Jeg sto på et så høyt tårn for å hoppe i vannet. Vi liker å hoppe tårn som dette. Noen roper på meg: Du, det er et telegram til deg her. Ok, Jeg kollapset.” Telegrammet kom fra München-forleggeren Albert Langen, helt ukjent for Olaf Gulbransson på den tiden. Det sørtyske forlaget ga et tilbud til den norske designeren. Han forventes å flytte til München og jobbe for «Simplicissimus».
«Hvis jeg kan gjøre det, hvorfor ikke? «
Gulbransson tviler først. «Men hvis jeg kan gjøre det, hvorfor skulle jeg ikke gjøre det? Det koster meg ingenting.» I hans ungdommelige fantasi høres navnet München nesten ut som en tropisk idyll: «En sørlandsby med palmer og alle slags greier» – det var slik Gulbransson tenkte på München på den tiden. «Det er lenger sør enn Paris.»
Gulbransson aksepterer tilbudet og styrker ikke bare teamet til det satiriske magasinet «Simplicissimus», grunnlagt for bare noen få år siden, men blir også en av dets mest kjente artister. Gerd Holzheimer har nå skrevet en biografi om det norske og er spesielt imponert over sitt ungdommelige mot: «Han skriver at han ikke hadde noe å tape. En ung mann som var kjent i Norge, men ingen utenom ham var kjent.
Men hvorfor svarte denne nordmannen på oppfordringen fra München, av alle ting, og også fra et veldig ungt blad? Holzheimer har også et svar på dette: «Han kjente kanskje ikke Simplicissimus, men «Schwabing» var et kjent navn på den tiden. Alle visste det. En eksperimentell stasjon som byr på noe: fester, kvinner, kunst!
«Schwabing» forsøksstasjon
Gerd Holzheimer undersøkte nøye og gjennom årene sin biografi om Olaf Gulbransson. Han leste alt: for eksempel de 222 upubliserte bindene av dagboken til Grete, den andre kona til Gulbransson, minneboken til Dagny, den tredje kona. En grafisk roman om tegneren utgitt i Norge for noen år siden. Og han reiste til livets store stasjoner. En trist skjebne er i ferd med å dukke opp: Inga, den første kona, også norsk.
«Jeg var der, der borte i Norge. Det er ikke et sted, det er noen trehus hvor ingen vei fører. Du kan ikke kjøre bil. Det må du forestille deg,» forklarer Holzheimer, og beskriver Ingas hjemland følger henne ektemann derfra til München. «Og så kommer Inga til Schwabylon. Uten å kunne tysk, med to små barn og denne galningen. Det kunne ikke ha gått bra.» Etter to år forlater Inga og hennes to døtre München og vender hjem for alltid. I mellomtiden feires Olaf Gulbransson i Schwabing. Som en av tidenes mest elegante designere.
Genial designer med uforlignelig stil
«Jeg har alltid vært fascinert av at det er et tomt rom med det. Det sier ofte mer enn streken. Eller begge deler. Og du må stole på deg selv først,» sier Holzheimer. Påvirkningene fra japansk tresnitt er ubestridelige. Men – også i motsetning til noen av kollegene hos Simplicissimus – har nordmannen utviklet sin egen stil, som er veldig raskt gjenkjennelig.
Gulbranssons skøyerstreker er også umiskjennelige og blir raskt samtaleemne i byen München: Noen ganger hevder han at bestefaren hans var en sel, og så knurrer han. I huset hans i München på Keferstrasse sitter han noen ganger naken i treet. Mødre ber døtrene om å se bort på fortauet. Alkohol og kvinner gir Olaf muligheter for en rekke utflukter. Hjemlengsel til Norge søker han sitt «indre hjem» i Tegernsee. Det er også noen rare tider der.
Bayerns første hoppbakke? Gulbransson!
«Han har en snekker som lager ski til ham, akkurat som brett med en lærreim. Og han bygger faktisk Bayerns første skibakke, som jeg forsket på ved den tyske alpinklubben. Han kaller det. VÅR,» sier Holzheimer, som selv sporer den. utforbakke. «Gal kamikaze-fyr. Han kunne ikke motstå et hopp. Simplicissimus» Korfiz Holm beskriver ham slik: han skjøt ut av skogen og det rev ham fra hverandre.»
La deg drive bort, la alt skje med deg – det var mottoet for den glade nordmannens liv. Under nazitiden signerte han «Richard Wagner Munich City Protest» mot sin venn, Nobelprisvinneren i litteratur, Thomas Mann. Selv om han ønsker at signaturen skal slettes igjen umiddelbart, klarer han ikke det. Han ba også Hans Frank fra All People, som bor sammen med ham i Tegernsee-distriktet og kalles «Slakteren av Polen» i Krakow, om hjelp til hardt arbeid til Schererhof-hagen.
Opportunist med nazivenner
Og Joachim von Ribbentrop, rikets utenriksminister, er til og med en del av Gulbranssons omgangskrets. Så, bør vi kalle tegneren en nazist? «Han kjente Ribbentrop av familiære årsaker, fordi han giftet seg med Henkell-familien. Og han laget mange design for Henkell. Representanten for Ribbentrop-champagnen var der. Jeg mener, han var ikke en nazist fra høy rang den gang – men han har blitt, sier Holzheimer. Likevel, i stedet for å dømme raskt, prøver han fortsatt å skli inn i skoene til hovedpersonene sine. Han lurte på hvordan han ville ha oppført seg da Gauleiteren Wagner ønsket å sende Gautings Gulbransson til Dachau og det bare Ribbentrops beskyttende hånd reddet artisten?»Jeg ville også ha sagt takk for Ribbentrops hånd, helt ærlig!»
En gang våget Olaf Gulbransson, den viktige kunstneren og politiske opportunisten, å gjøre noe: I 1937 skal han ha berømmet verkene til kollegene presentert i utstillingen «Degenerert kunst» i Hofgarten i München. Alt dette finner du i Gerd Holzheimers biografi om Gulbransson. Etter å ha lest alle 320 sidene tror du at du kan norsk godt.
«Kaffeaholic. Livslang alkoholfanatiker. Typisk reiseekspert. Utsatt for apatianfall. Internett-banebryter.»