GALENA – Hanna Lyrek hadde på seg en håndstrikket ulllue med hundedesign og en genser vennene hennes hadde laget til henne da hun la skoene på hundene sine i Galena lørdag ettermiddag, og forberedte seg til neste sjekkpunkt.
Ansiktet hans var rødt fra dager tilbrakt på stier, noen ganger løpende i tung snø og sterk motvind og andre ganger i sterkt solskinn. Han husket knapt hvor det var.
«Uhhh … hvor er vi? Er vi i Galena?» spurte hun.
Selv om Lyrek er nybegynner for Iditarod, har hun allerede bevist sitt mot i langdistansekjøring. I en alder av 19 vant han 2019 600 km Finnmarksløpet, et av de største løpene i Europa. Året før hadde han fullført den 1000 kilometer lange versjonen av løpet som 18-åring.
Nå er Lyrek 22, mer enn halvparten av hennes første Iditarod og er den nærmeste nybegynneren i front, noe som forbereder henne til å vinne årets Rookie of the Year-pris.
Han sa at Iditarod var utfordrende. Minusgrader han møtte på Yukon-elven dagen før, var noe han aldri hadde opplevd i Norge, sa han.
Dessuten, sa han, ville han normalt sparke eller løpe etter sleden sin, men det raske tempoet gjorde ham ubrukelig. I stedet gjorde han øvelser for å holde varmen om natten og om morgenen.
«Det så sikkert rart ut,» sa han.
Han sa at en tur gjennom det snøfrie området til Nikolai, kjent som avskjedsbrannen, også var tøff.
Men totalt sett, sa han, var hans første Iditarod ganske bra.
Før løpet rådførte hun seg med norske Joar Leifseth Ulsom og Thomas Waerner, begge Iditarod-mestere, om banen. Han husket at han spurte dem hvor ille den svingete og bratte Dalzell-juvet ville være, men han fant det relativt enkelt.
«Det var ikke verst i det hele tatt,» sa han.
Lyrek er også en del av et racingteam, The QRILL Pet Mushing Team, med Leifseth Ulsom og Waerner, pluss fem ganger mester Iditarod Dallas Seavey. Den selve fakturaen som «verdens første profesjonelle langdistansehundespann, med noen av de beste kjørerne i verden».
I SLEKT: Dallas Seavey står i kø ved Iditarod mens lagene treffer kysten, og planlegger en strategi for å fange Brent Sass
Mushing støter på Lyreks familie. Faren hans, Don Lyrek, og moren hans, Trine, er begge Iditarod-finalister som møttes gjennom mushing. Han er amerikansk. Moren hans er norsk. De vil begge møte henne i Nome.
Så langt, sa han, har han ikke sendt tekstmeldinger til dem, selv om han har en inReach-satellitttelefon.
«Jeg så faren min på rullebanen ved et sjekkpunkt, men jeg snakket ikke med dem,» sa han. — Jeg trives veldig godt.
Lyrek bodde i Alaska til han var 5 år gammel. Hun flyttet deretter til Alta, Norge, med familien, hvor hun fortsatt bor i dag. Hjelp til med kjøring med sledehund der. Han sa at han spilte konkurransehåndball da han var yngre, og en av hans viktigste Iditarod-ledere, Koren, er oppkalt etter en kjent norsk spiller.
Hun sa at hun prøvde å gå på college i Alta, men gikk av med pensjon etter mindre enn ett år fordi hun var for opptatt med å passe hundene sine.
«Det var for mye å gjøre når du vil gjøre det bra i hundekjøring, og jeg er ganske dedikert og tilbringer all min tid med hunder,» sa hun.
Hun har knyttet seg til hundene sine, til tross for en nesten to års pause knyttet til den norske hundeveddemien. Han kaller dem sitt «kroneteam» på grunn av deres uerfarenhet i racing.
For nå, sa Lyrek, tenker han ikke på å konkurrere om Årets Rookie.
«Det er en lang vei å gå, og jeg vil bare fullføre,» sa han.
Men hun har øynene rettet mot fremtiden.
«Jeg håper jeg kan kjøre lange løp og bli enda mer konkurransedyktig når jeg blir eldre og mer erfaring,» sa han.
Når det gjelder seieren til Iditarod en dag, sier han kanskje.
«Jeg vet ikke,» sa han. «Hvis jeg hadde muligheten til å gjøre det igjen, ville det vært ganske kult.»
For mer informasjon om Iditarod, sjekk ut alaskapublic.org/Iditarod.
«Internettevangelist. Ekstrem kommunikator. Subtilt sjarmerende alkoholelsker. Typisk tv-nerd.»