Ohvis det kommer etter et dødelig angrep som angrepet på en homofil og lesbisk bar i Oslo betyr å sjekke om den radikaliserte islamistiske påståtte gjerningsmannen er psykisk syk, det virker alltid litt kynisk: er det ikke iboende psykisk sykt å gå til et sted hvor fremmede gladelig fester, ser så mye som mulig for å skyte?
Gjerningsmannens skyld skal selvsagt verifiseres. Det er en del av et åpent og konstitusjonelt samfunn som Gay Pride-paraden i Oslo, som i utgangspunktet ble avlyst etter lørdagens blodige forbrytelse på grunn av sikkerhetshensyn.
Grensene for trusselovervåking
Norske sikkerhetsmyndigheter må nå stille seg spørsmål av en helt annen rekkefølge. De har kjent den naturaliserte iraneren lenge, kjent til hans nettverk med islamister samt en viss tilbøyelighet til vold – og likevel så de ingen akutt fare ved ham da de intervjuet ham for bare noen uker siden.
Opprinnelig ble ingenting kjent i detalj om deres vurdering. Imidlertid vil hemmelige tjenesteagenter, politifolk og politikere fra andre vestlige land allerede føle seg bekreftet i en bitter observasjon: Det er ofte vanskelig å identifisere radikalisering, men det er aldri nok. Imidlertid når overvåking av potensielle trusler raskt grensene for gjennomførbarhet – og rettssikkerheten i et åpent samfunn.
«Kaffeaholic. Livslang alkoholfanatiker. Typisk reiseekspert. Utsatt for apatianfall. Internett-banebryter.»