ONår man etter et morderisk angrep, som for eksempel på en homofil og lesbisk bar i Oslo, sier at den mistenkte radikaliserte islamistiske overfallsmannen blir sjekket for psykiske lidelser, fremstår det alltid som litt kynisk: hvis han ikke er psykisk syk ut av esken og så dra til et sted der fremmede fester glade for å få så mange ut av det som mulig?
Gjerningsmannens skyld skal selvsagt verifiseres. Det er en del av et åpent og konstitusjonelt samfunn som Gay Pride-paraden i Oslo, som i utgangspunktet ble avlyst etter lørdagens blodige forbrytelse på grunn av sikkerhetshensyn.
Grensene for trusselovervåking
Norske sikkerhetsmyndigheter må nå stille seg spørsmål av en helt annen rekkefølge. De har kjent den naturaliserte iraneren lenge, kjent til hans nettverk med islamister samt en viss tilbøyelighet til vold – og likevel så de ingen akutt fare ved ham da de intervjuet ham for bare noen uker siden.
Opprinnelig ble ingenting kjent i detalj om deres vurdering. Imidlertid vil hemmelige tjenesteagenter, politifolk og politikere fra andre vestlige land allerede føle seg bekreftet i en bitter observasjon: Det er ofte vanskelig å identifisere radikalisering, men det er aldri nok. Men overvåking av mulige trusler når raskt grensene for gjennomførbarhet – og rettssikkerhet i et åpent samfunn.
«Kaffeaholic. Livslang alkoholfanatiker. Typisk reiseekspert. Utsatt for apatianfall. Internett-banebryter.»