Det er kun ett politikkområde der en betydelig gruppe velgere har tillit til Miljøpartiet De Grønne i dag: miljø- og klimapolitikk. Av dette konkluderer mange både i og utenfor partiet at den mest effektive måten for MP å vokse på er å fokusere helt på klimapolitikk.
Og det er nettopp det partiet har gjort de siste årene. Ingen potensielle velgere kunne ha gått glipp av at Miljøpartiet De Grønne ønsker å gå raskere frem i klimaspørsmålet. Likevel har resultatet blitt en fortsatt nedgang – ikke en økning. Valget i 2018 var partiets verste på flere tiår og meningstallene fortsetter å synke.
Miljøpartiet De Grønne gjorde sitt beste valg i årene da partiet – i tillegg til miljøet – også var forbundet med en raus innvandringspolitikk. Spørsmålet om innvandring var et symbol på en bredere idé om mangfold, pluralisme og likestilling. Partiet fanget en venstreliberal vind som blåste spesielt blant unge i storbyene. Miljøpartiet De Grønne sto på to bein.
Flyktningstrømmen i 2015 endret alt. Partiet ble tvunget til å velge mellom å sitte i regjering med et sosialdemokrati som bremset flyktningpolitikken eller å holde fast ved sin egen politikk og gå i opposisjon. Partiet valgte å svelge tverrbremsen, «klimaet trenger oss i regjering» var argumentet.
Så partiet ble tvunget til å kutte av et bein og siden den gang har de – hoppet på det klimatiske beinet – lett etter et nytt ben tilbake.
Nå tror miljøvernere at de har funnet det: en politikk for sosial rettferdighet. Ved å kombinere klimapolitikk med fordelings- og velferdspolitikk for mennesker som ellers sliter med å henge med i klimaendringene, akter Miljøpartiet De Grønne å kunne gå på to bein igjen.
Det er lett å se vanskelighetene. Det blir ikke lett for Miljøpartiet De Grønne å få fotfeste i et politisk rom hvor det så langt har manglet bredere troverdighet og som lenge har blitt bestukket av SV og Venstre. Samtidig vil det være lettere for høyreorienterte politiske motstandere å plassere partiet i venstresiden.
Miljöpartiet kan håpe at spørsmålene om økonomiske forskjeller og sosialpolitikk har blitt et diskusjonstema både internasjonalt og i Sverige. Dette er kanskje grunnen til at partiets nokså ambisiøse sosialpolitikk nå avgjøres nærmest uimotsagt i kongressen.
«Kaffeaholic. Livslang alkoholfanatiker. Typisk reiseekspert. Utsatt for apatianfall. Internett-banebryter.»