Thorsten Hellmann og Christof Schiller er forskere ved Bertelsmann Foundation.
I mange land avtar tilliten til demokratienes evne til å løse dagens problemer. Samtidig reiser koronapandemien, klimakatastrofen og energikrisen spørsmålet om statens evne til å handle mer enn på lenge.
Selv om korona-pandemien har vært noe av en vekker i OECD- og EU-land, er det fortsatt mye å gjøre. For få regjeringer er i stand til å styre proaktivt på tvers av avdelingsgrenser. Videre klarer stater sjelden å etablere en kultur for kunnskapsbasert utveksling og å involvere alle samfunnsrelevante aktører.
Dette viser vår evaluering av Sustainable Governance Indicators (SGI). I mer enn ti år har Bertelsmann Stiftung brukt Monitor for å registrere fremskritt gjort av OECD- og EU-land i kvaliteten på fremtidsrettet styresett.
157
Det spørres etter indikatorer for undersøkelsen. De gir en detaljert profil av statenes styrker og svakheter.
Nøkkelspørsmålet for Sustainable Governance Indicators er: Hvordan oppnå bærekraftige politiske resultater og større langsiktig retning? For dette formål vurderes og sammenlignes 41 OECD- og EU-land på grunnlag av tre indekser: Sustainable Policies Index, som måler konkrete politiske resultater, Robust Democracy Index, som måler kvaliteten på demokratiet, og indeksen for godt styresett. Indeks, som vurderer styring. 157 indikatorer presenterer en detaljert profil av statenes styrker og svakheter.
Finland, New Zealand, Canada og Danmark fortsetter å skape de beste institusjonelle forholdene for proaktiv koordinering av prosjekter og politiske tiltak frem til implementeringen. I Finland, for eksempel, overvåker statsministerens kontor kontinuerlig implementeringsfremdriften og forvalter effektivt interministeriell kommunikasjon. Tyskland er bare nummer 18.
Flere og flere stater når ikke målene de har satt seg
I 21 stater har det vært stagnasjon og tilbakegang i politisk koordinering. Vi merker oss at det i løpet av de siste ti årene har vært mange flere land der regjeringer ikke har oppnådd målene de har satt seg (17 land) enn land der denne kapasiteten har økt (8 land).
I nesten halvparten av industrilandene hindrer den blokkerende holdningen til ulike politiske leire søket etter tverrpartiløsninger. Samarbeid er imidlertid nødvendig, fordi komplekse spørsmål som overgangen til en klimanøytral økonomi krever et langsiktig bærekraftig kompromiss fra alle viktige politiske aktører.
Regjeringenes innsats for å bygge en bred kunnskapsbase og offentlig støtte har imidlertid ikke økt i samme grad det siste tiåret. I 14 land spiller ekstern ekspertise liten eller ingen rolle i komplekse beslutninger som klima- og energipolitikk. Generelt sett er inngripen fra eksperter i disse landene ofte uforståelig for offentligheten eller skjer veldig sent.
18 land har noe å ta igjen når det gjelder involvering av sivilsamfunnsaktører. Norge, Sveits, Canada, Danmark og Sverige topper listen over regjeringens innsats for å bygge sosial konsensus. Tross alt: Tyskland inntar en god 8. plass.
Fremoverskuende styring krever også at retningslinjer kontinuerlig gjennomgås og tilpasses nye omstendigheter ved hjelp av en passende database og offentlig prosess.
Rangeringen for å utvikle en effektiv strategi ledes igjen av Danmark og Finland. Tyskland er kun på 16. plass. Bekymringsfullt: Bærekraft spiller knapt noen rolle i de fleste land. I 23 land blir politiske forslag knapt sjekket for kompatibilitet med FNs økonomiske, sosiale og økologiske bærekraftsmål.
