Hvordan Norge takler tragedien

I årene etter 22. juli 2011 var den urolige politiaksjonen hovedtemaet i Norge. Det var ingen helikoptre, ingen båter, og nødetatene kunne ikke kommunisere med hverandre. Du lærte av det. «Norsk politi er personalmessig styrket», forsikrer Thor Kleppen Séttem, statssekretær i Justisdepartementet. «Regjeringsdistriktet er nå isolert.» Reservetroppene er styrket, nå er det helikoptre og det er mye mer trening.

Men sosialt har temaet «22. juli» vært et hett tema lenge. — Jeg tror Norge som nasjon var redd for å berøre temaet, sier Lisbeth Røyneland. Hun leder gruppen av pårørende til ofrene. Datteren deres Synne døde på Utøya. Hun ble funnet med tre skudd i hodet. — Regelmessig henrettet, sier Røyneland.

Den enorme solidariteten i samfunnet var en stor trøst for henne i starten. Tusenvis av nordmenn har plassert roser i domkirken i Oslo sentrum. Daværende statsminister Jens Stoltenbergs ord har gått over i historien: «Vårt svar på vold er enda mer demokrati, enda mer medmenneskelighet, men aldri naivitet».

Ti år senere er det ikke nok for Lisbeth Røyneland. «Vi snakker mye om kjærlighet og roser, men ikke mye om ideene bak terrorhandlingene.» Han vil gjerne at samfunnet holder øye med utenforstående. – For en person å forlate samfunnet er det farligste som kan skje, sier Røyneland.

Til dags dato har ikke Anders Behring Breivik angret på handlingene sine, noe han begrunner med en påstått islamisering av den vestlige verden. Han soner 21 års fengsel etterfulgt av varetektsfengsling i Skien fengsel, i tre celler, isolert fra de andre.

«22. juli aldri mer» er også mottoet på Utøya vest for Oslo. Øya er nå hovedsakelig besøkt av skoleklasser, men er fortsatt hjemmet til AUF teltleir. — Det var svært ulike syn på hvordan man skulle forholde seg til Utøya, sier Jørgen Wadne Frydnes, øyas nåværende «hode». Øya har en symbolverdi for AUF, for mange foreldre var det vanskelig å se for seg at stedet der barnet deres ble myrdet måtte feires igjen. Dette har ført til harde fronter.