Helena Lindblad på årets gullbaggevinner.

Avstanden mellom det eldgamle sirkuset på den romantiske nasjonale Djurgården – der Gullbug-gallaen nok en gang fant sted – og den utilgjengelige costaricanske landsbygda i den spansktalende «Clara Sola» er lang. Men senest på forhåndstippet film ble den den store vinneren av årets svenske filmfestival. Det er absolutt ikke første gang at en svensk film, spilt inn i et fremmed land og på andre språk enn svensk, vinner prisen for beste film.

De siste årene har både «The Nile Hilton-hendelsen» (Egypt, arabisk) og «And then we dance» (Georgia, Georgian) vunnet stort. Men det skiftet, der begrepet «svensk film» i gullbaggen-sammenheng kan bety noe annet enn det det pleide for for eksempel for tjue år siden, blir tydeligere i år.

For første gang vinner en film den beste prisen til tross for at han ble nominert til en Oscar for et annet land (Costa Rica). Uansett en arbeidsseier for nykommeren Nathalie Álvarez Mesén som går opp til fem gullbugs, med sin første spillefilm noensinne.

Dette tydelige skiftet er selvsagt en fornuftig og spennende utvikling som fint former hvordan en ny generasjon regissører, men med røtter mange forskjellige steder, går inn i filmbransjen. Tendensen til å oppsøke og flytte vekk fra Sverige er generelt sterk i de fleste av de Guldbag-nominerte filmene. Hovedpersonen i «Pleasure» peker på pornoindustrien i Los Angeles, den unge fotballstjernen i «Tigers» drar til Milano og så videre. Det er den eneste lange illustrasjonen av Lena Anderssons 50 år gamle politisk-miljømessige slagord «Si, er det rart at du noen gang vil reise?».

Det er ikke dermed sagt at det ikke suger hvoretter det opprinnelige svenske huset sies å stå igjen. Som kan sees igjen i år med nyinnspillingen av «Emigrantene» – i seg selv også en film om jakten på lykke utenfor Sveriges grenser – og årets enorme publikumssuksess «The Tale of Karl-Bertil. Jonssons Christmas Eve» regissert. av veteranen Hannes Leccio. Begge var positive overraskelser.

Jeg skulle gjerne sett at den skjulte gjenstanden Lisa Carlehed, helt fantastisk i rollen som Kristina og uunnværlig for filmen, hadde blitt tildelt en gullbagg for beste kvinnelige hovedperson. Det er sjelden å se en skuespiller ha på seg så mye. Gullbillen til Jonas Karlsson, faren i «Fortellingen om Karl-Bertil …..», hadde imidlertid helt rett. En sterk grunn til at den vennlige retroflørtfilmen har blitt så morsom, hot og verdt å se.

Filmåret 2021 bekrefter nok en sterk trend, at Sverige fortsetter å være sykt gode på utadgående dokumentarer. Alle de fire beste dokumentar-nominerte filmene i år var verdige vinnere («The Most Beautiful Boy Alive», «Lena», «Sabaya» og «Children of the Enemy.» Nå var det den sterke «Sabaya» å reise hjem med pris, en hyggelig gest til regissør Hogir Hirori, hvis arbeid er full av dødelige farer, kontroverser og tragedier på vei til sirkuset.

Men det er fortsatt veldig hult at den femdobbelte Golden Beetle kåret til «The Most Beautiful Boy Alive», min store favoritt i 2021, måtte nøye seg med en Golden Beetle for den beste frisyren. Kombinasjonen av filmhistorie (innspillingen av «Døden i Venezia») og en medrivende menneskeskjebne (Björn Andrésen, som ble Luchino Viscontis tenåringsstjerne til store kostnader) er uimotståelig. Årets lyseste. Om ikke annet: ikke gå glipp av!

Les DNs anmeldelser om noen av vinnerne:

«Clara Sola», «Sabaya», «Tigers», «Emigrantene», «Pleasure», «Verdens vakreste gutt».