Fulgte mediene venstreblokkens saker etter valget?

Et liberalt parlamentsmedlem tvitret nylig (16. september) at han hadde «mottatt hundrevis av e-poster fra mange venstreorienterte som sa at jeg burde støtte en venstreorientert regjering.» Senere samme dag telte han «rundt 1200 e-poster i den koordinerte S-kampanjen». Fredrik Malm har sittet i Riksdagen for sitt parti i 16 år. I sitt innlegg takket han nei til tilbudet om avhopp: «Jeg er liberal, ikke sosialist».

Romina Pourmokhtari var inntil nylig president i ungdomsforeningen av liberale. Hun er nå nyvalgt i den liberale stortingsgruppen. På Twitter sier hun (9/16) at hun har mottatt 800 e-poster «and counting» som oppfordrer henne til å bytte side: «Vær så snill, den som orkestrerer dette – stopp det – det spiller ingen rolle for fem øre». Det er klart at i det minste deler av L-gruppen er mer eller mindre under beleiring og under stort press.

Ikke akseptert

Leder S Magdalena Andersson innrømmet tap og krevde hennes avgang fra speakeren. På høyresiden pågår det forhandlinger om å danne en M-ledet regjering etter de demokratiske spillereglene ved et eventuelt regjeringsskifte foranlediget av hvordan velgerne fordelte stemmene sine ved stortingsvalget. Men valgresultatet aksepteres ikke av alle. Husk den andre siden av Atlanterhavet. Donald Trump nektet også å akseptere resultatet da han ble slått av Joe Biden i 2020.

I demokratiets navn kan det skape forargelse i media. I så fall gikk det meg forbi. Et annet argument dominerer. Både på opinions- og nyhetssidene er det iherdige forsøk på å hisse opp stemninger og skremme liberale fra høyresiden. To frafalne villmenn og S kan ta tilbake initiativet og danne regjering. Den største svenske morgenavisen Dagens Nyheter kan tjene som eksempel.

Som leder har DN lenge ført en pro-S-linje i regjeringsspørsmålet for å motvirke SDs innflytelse. Tydeligvis er avisen gratis. Tonene er like på sidene i kulturen. Kristina Lindquist skriver at SD er fascist i en spalte. Samme dag stiller spaltist Andrev Walden spørsmålet «Hvordan skal vi snakke om SD med skremte barn?» Med tanke på at 22 % av førstegangsvelgerne stemte på SD (12 % i 2018), må det komme i gang i tide. Det er en massiv presskampanje, men det er opp til sjefredaktør Peter Wolodarski å endre avisen i den ånden.

At SD mest sannsynlig ikke kommer til å sitte i regjeringen spiller ingen rolle i journalistisk dramaturgi

Problemet oppstår når DNs meningsjournalistikk sprer seg i reportasje på nyhetssider. Avisen hevder å representere «troverdighet og upartiskhet er i sentrum av verden». Likevel svinger det til det er gjennomsiktig. Før det i det hele tatt er klart at Romina Pourmokhtari blir med i Riksdagen, tar en av avisens reportere henne under sine vinger og legger den krasse og hetsende tittelen «Pourmokhtari (V) lover å felle en regjering som inkluderer SD» ( 14/9 ). I teksten kommer det frem at du sikter til at liberalistene «fattet en beslutning angående vårt landsmøte» og at du ikke har sagt noe utover det, men i forhold til tittelen og det tendensiøse innholdet, ok Print.

Pourmokhtari fremstår som en potensiell avhopper og redningsmann i S-nødsituasjonen.At SD mest sannsynlig ikke vil sitte i regjeringen spiller ingen rolle i journalistisk dramaturgi. To dager senere er e-postbombingen av Romina Pourmokhtari i full gang. DN spiller naturligvis en rolle i dette og det ser ut til at det også var meningen. Hva sier det om media og om det svenske demokratiet?

Det passer ikke til fortellingen

Noen dager senere kommer neste DN-artikkel om samme tema (17/9): «De liberales SD-samarbeid i Sverige vekker oppsikt i EU-parlamentet». Konkret stilte medlemmer av den liberale partigruppa Renew Europe de liberale EU-parlamentarikerne kritiske spørsmål om SD-samarbeidet. Teksten tilsier at det kan være snakk om å treffe tiltak, men at det «foreløpig ikke er en eksklusjon av liberale». Det sies ingenting om at de liberale partiene i Danmark, Venstre og Finland, Sentrum, var en del av samme regjeringsstiftelse som Dansk Folkeparti og Sannfinnene, dvs. de nærmeste tilsvarene til SD i begge land, uten at dette forårsaket konsekvenser. Det passer ikke inn i DNs fortelling og derfor velger avisen å ikke dekke det.

I Aftonbladet ber kultursjef Karin Pettersson om en evaluering av medienes innsats under valgkampen (17/9). Men innholdet samsvarer ikke med tittelen. Det handler kun om SD. Kultursjefen ønsker for eksempel å avklare hvorfor SDs propagandamaskin klarte å sette dagsorden under valgkampen. En mulig forklaring er at media har bidratt sterkt til dette. Selv i Aftonbladet er målet å oppildne det som skal komme og et fromt håp om at medlemmer av L som Malm og Pourmokhtari skal falle i løse luften og bytte side slik at S kan settes inn igjen i maktens gryter.

Saklig og upartisk

Hvem sine medier er de? Svaret har ingenting med partipolitikk å gjøre, media skal aldri blande seg inn i noens virksomhet uansett hva det er, men det er avgjørende for utviklingen og overlevelsen av demokratiet i Sverige. Hvis nyhetsforbrukere ikke kan stole på at nyhetene er saklige og objektive og at det som skrives og sies er sant og relevant, graver media sin egen grav. Dette kan om noe være et diskusjonstema under journalistikken og mediesamtalene på Bokmessen i Göteborg denne uken.

Jonas Gummessonjournalist og skribent