Fordi jeg trakk meg på grunn av godkjenningsoppfordringen

Da jeg plutselig ble sparket fra Los Angeles Times i juni 2023 via en skjema-e-post – ingen samtaler, ingen møter, ingen personlig kontakt, bare en masse-e-post sendt til rundt 74 ansatte – brukte jeg tid på å lure på om avisens ledelse var så dysfunksjonell at de ikke lenger visste hvordan de skulle utføre en enkel stab. reduksjon, eller om han rett og slett ikke brydde seg om grunnleggende høflighet overfor sine ansatte, inkludert en som meg som hadde skrevet og/eller redigert avisen siden 1989.

Nå har jeg svaret mitt.

Til slutt ble jeg ansatt igjen fire måneder senere for et midlertidig opphold for å hjelpe til med valgsesongen, som krever enormt mye tid og forskning for å produsere ansvarlig. Velgergodkjenning er så viktig for leserne at abonnementene øker hver gang de publiseres. Til syvende og sist førte det midlertidige oppdraget til et tilbud om å gå permanent inn i redaksjonen.

Jeg har brukt nøyaktig halve livet mitt på å jobbe for Tider. Så, forrige uke, trakk jeg meg plutselig på grunn av tåpelighet (en høflig betegnelse for hvordan jeg føler meg) ved å ikke støtte Kamala Harris. Og jeg vil ikke gå tilbake.

Jeg forstår, jeg respekterer eier Patrick Soon-Shiongs rett til å forstyrre redaksjoner; dette er et sted hvor han kan gjøre det etisk. Det er absolutt ikke første gang på 22 år at jeg har skrevet lederartikler for Tider. Utgiver/administrerende direktør Eddy Hartenstein ville ha en lederartikkel om profittbaserte handelsskoler som river studenter, og han hadde rett. En annen redaktør, Jeff Johnson, ønsket å vite hvorfor vi ikke skulle vedta lovgivning som ville sette Los Angeles-skoler under en form for borgermesterkontroll; etter å ha lyttet til resonnementet mitt, tok han min side. Noen ganger var jeg enig i resultatene, noen ganger ikke. Men jeg har aldri tenkt på å forlate dem.

Dette er veldig annerledes. Hvis Soon-Shiong tidlig i vår hadde bestemt seg for at han ikke lenger ønsket å delta i presidentvalget, ville det vært rettferdig, nøytralt og legitimt. En merkelig beslutning, ikke å veie inn i det mest avgjørende valget i mitt liv, men på hans kall. Men ved å ta avgjørelsen i siste øyeblikk, når kandidater er nominert, meningsmålingene er stramme, og nesten alt kan påvirke løpet på en eller annen måte, er Soon-Shiongs antiredaksjonelle holdning faktisk en faktisk beslutning om å lage en redaksjon. — en uten ord, en som later til å være usynlig som urettferdig antyder alvorlige feil i Harris som setter henne på samme nivå som Donald Trump. Snart praktiserer Shiong, enten han innser det eller ikke, det motsatte av nøytraliteten han hevder å søke.

En tilslutning til Harris ville endre lite; redaksjonen har vært kritisk til Donald Trump i åtte år, noe som aldri ser ut til å ha plaget eieren. Det er et progressivt råd i en demokratisk stat, Harris er fra California. Så godkjenning var det naturlige neste steget. Ikke støtter henne er det overraskende trekket som kaster en skygge på henne, en skygge som kan skade henne i de mest skjelvne tilstandene. Innsatsen er for stor for denne typen aper.

Troen på at jeg ville gå av ble dannet og styrket da Soon-Shiong publisert på

Nyhetssiden gjør allerede en eksepsjonell jobb med nøytral rapportering og analyse. Han ga alltid nøkkelinformasjon. Dette er ikke en redaksjon. Redaksjoner bruker god analyse for å ta standpunkt. Nettopp derfor har vi en meningsstab atskilt fra den journalistiske. Hvem vil gi troverdighet til denne «nøytrale» analysen når styret har vært i strid med Trump så lenge? (Selv om jeg ga ham æren for å ha åpnet flere føderale jobber for folk uten høyskoleutdanning i 2020; dette er ikke Harris sin opprinnelige idé). Videre, hvordan sammenligner vi ytelsen til en visepresident med den til en president? Det er to helt forskjellige jobber. Det ville vært som å sammenligne epler og, vel, en appelsin.

Og hvorfor denne plutselige lidenskapen for nøytralitet og unngå splittelse på redaksjonssiden? På det tidspunktet hadde vi uttrykt vår posisjon på 45 løp. Shiong brukte snart ekstra penger for å få meg tilbake i staben for å hjelpe til med å produsere disse meningene. Plutselig, i presidentvalget, blir vi kastrerte – beklager, nøytrale – opplesere av fakta?

I det innlegget skrev eieren de irriterende ordene om at «redaksjonen har valgt å tie». Det er helt usant og virker som et praktisk forsøk på å kaste nøyaktig feil personer under bussen. Ikke på noe tidspunkt valgte noen i styret å tie. Det stengte stemmen vår, og fikk nesten halve redaksjonen til å trekke seg. Det er hans privilegium, men da i det minste EIER DET.

Karin Klein er forfatter av to bøker, inkludert den som nettopp er utgitt Rethinking college: En guide til å trives uten en høyskolegrad (HarperCollins) og jobbet for Los Angeles Times i 35 år, hvorav de siste 22 var medlem av redaksjonen som dekket utdanning, helse og vitenskap.