Filmanmeldelse: «Earwig» regissert av Lucile Hadzihalilovic

Det begynner med et langt nærbilde av et øre. Som om vi ble tilbudt å krype inn, som en tohalet øretopp, eller ørekyt, som min bestemor kalte det. Insektet som ifølge min barndoms arrede myte kan krype inn og legge egg på trommehinnen.

Kanskje er det øregangen som er inngangen og døren til denne gåtefulle skapelsen kalt «Earwig» – det engelske ordet for nevnte insekt. Hvis vi antar at vi graver i øret og at alt som følger er fragmentariske minner, får vi en fornuftig forklaring på hva som skjer på skjermen. Det vil si at dette er et surrealistisk verk som, akkurat som et maleri av Salvador Dali, eller noen andre i sjangeren, forvrenger virkeligheten og setter naturlovene på beredskap.

Øret det er snakk om den tilhører Albert, en bigott mann som bor sammen med lille Marie i en ellers forlatt bygård i en navnløs by et sted i Europa, like etter andre verdenskrig. Det er dystert, mørkt interiør og det som føles fuktig og det er konstant tåke og undergang utenfor. Suggestiv og (mar) drømmende. Kafka.

Forholdet mellom Albert og Marie er uklart, bortsett fra at han er klar til å ta seg av jenta som har istenner, en tannrekke som må endre seg ettersom isen smelter. Rundt munnen har Marie en bisarr mannequin som samler spyttet hennes, som Albert deretter kan smelte sammen nye tenner fra. Nå og da blir han oppringt fra en byråkratisk stemme som spør hvordan jenta har det og hvordan tilbehøret hennes er. Når den samme stemmen ber Albert om å forberede Marie til å gå ut og møte verden, rister hverdagen og alt begynner å smuldre.

Estetisk sett «Earwig» minner mye om de gamle filmene til den kjente 90-tallsduoen Jean-Pierre Jeunet og Marc Carot («Delikatessen», «City of Lost Children») og det er ikke overraskende at den vanskelige posituren rundt jentas munn skapes av Jeunet, men Lucile Hadzihalilovic står for regien og manuset. Hun er en erfaren regissør (også partner i livet og arbeidet med den franske regissøren Gaspar Noé) hvis verk er hyppige gjester på forskjellige festivaler rundt om i verden, men som vanligvis ikke når det normale svenske repertoaret. Sannsynligvis fordi de anses for snevre for menigmann, og det er en hypotese man i så fall kan forstå. «Forbicina» er enkomplisert skapelse som ved første øyekast virker helt ubalansert. Som fortalt av en person med demens og kuttet av en blind mann, men det vokser over tid til å bli et uhyggelig og fantastisk kunstverk.

Og her er de fortsatt en slags logikk, av en følelsesmessig art. Som i en vridd drøm, hvor person X kan se ut som Y selv om du i tankene dine vet at det er X. Ja, hvis det ringer til forvirret, hvis du ikke har en lignende opplevelse i drømmeindeksen din, vil du sannsynligvis oppleve denne doble halen mer som en vanskelig å tolke trussel enn et fristende løfte.