For Conrad Hoffmann er oldefaren et godt stykke unna. Ikke en stor sak, tross alt, mannen døde omtrent to tiår før den 17 år gamle berlinske videregående utdannet ble født. Og oldebarnet har faktisk andre ting i tankene akkurat nå: De skriftlige avsluttende eksamenene er allerede over oss. Så et par dager fri på bestemors eiendom ved bredden av Szczecin-lagunen kommer godt med. Slapp av igjen før du virkelig setter i gang etter påskeferien.
Les også: Familien har mistet alt to ganger
Bestemoren samler på alt som har med familiehistorie å gjøre
Men bestemoren har bestemt seg. Den unge mannen, som er i følge med sin far Jörn på den korte turen til sitt gamle hjemland, bør endelig ta en titt på familiens historie. For han beholder tross alt alt og samler omhyggelig det forfedrene etterlot seg. De kom tross alt til området allerede på 1700-tallet, midt i bygda der hun fortsatt bor i dag. Det var de franske hugenottene som flyktet fra religiøs intoleranse i sitt gamle hjemland. 79-åringen var en gang lærer og godt kjent i lagunen. Derfor vil han ikke at avisen skal nevne navnet hans. Det handler ikke om henne i det hele tatt, sier han. Men om noe mye større, om historie.
Også interessant: etter å ha funnet redselen, på sporet av kryptens hemmelighet
Først Norge, så fransk fangenskap
Haffs aktive pensjonist hadde i en Nordkurier-spalte i fjor høst lest om forfatterens krangel med seg selv for å stille for få spørsmål da besteforeldrene hans levde. For eksempel hva en av dem gjorde som soldat i Norge i fem år under andre verdenskrig. «Min far», sier den eldre kvinnen fra Vest-Pommern, «måtte også verve seg til det skandinaviske landet som soldat». Det var først i 1947 at han kom tilbake fra fransk fangenskap, oppgitt og syk. Men først, sannsynligvis på for kort ferie, tok han med seg et fotoalbum hjem. «Dessverre er det bare noen få skriftlige forklaringer på albumet», beklager den tidligere soldatdatteren.
på Nordkapp
Din sønn Jörn og nevøen din Conrad burde fortsatt se den. Og de oppdager store treskilt på noen av bildene. Trondheim, Hammerfest og Nordkapp. Den berlinske videregående utdannet undret seg over at oldefaren hans bare var på topp. Faren mistenker hvorfor: «For å beskytte havnene, selvfølgelig». Det er bilder av møter med nordmennene og okkupasjonsmaktens triste hverdag.
Hva gjorde skreddermesteren der?
Men ett spørsmål gjenstår: hva gjorde egentlig faren, bestefaren og oldefaren, skreddermester, i Norge i årevis? Den 79 år gamle datteren rister på hodet. Hun vet ikke. «Faren min snakket aldri om krigen.» Men hun er overbevist om at han ikke har gjort noe galt. «Senere snakket hun ofte med moren min om å reise med henne til Norge og vise henne alt der. Derfor er jeg ganske sikker på at han hadde god samvittighet”. Etter gjenforeningen kunne datteren glede seg over det faren ikke lenger klarte i DDR-tiden: en tur til Norge.
En gammel kvinne fra landsbyen skulle hjelpe til med Sütterlins
Oldebarnet Conrad og hans far Jörn bladde gjennom albumet og slet med noen blekkskrevne notater på baksiden av noen svart-hvitt-fotografier: Oldefar hadde skrevet dem alle i Sütterlin, det forseggjorte tyske manuset som alle i første klasse i Tyskland måtte han lære seg for 100 år siden. Knapt noen kan forstå dem lenger, men bestemoren vet fortsatt om en kjerring i bygda som er flink til dette. Du bør bli bedt om å «oversette» alt i nær fremtid.
Imidlertid synes nevøen hans Conrad det hele er «imponerende». Og, men langt unna: at unge mennesker blir innkalt og sendt til et fremmed land med våpen, det stemmer, uten mulighet for protest, mann, oh mann.
«Internettevangelist. Ekstrem kommunikator. Subtilt sjarmerende alkoholelsker. Typisk tv-nerd.»