DDen europeiske debatten om høye energipriser har fått bisarre proporsjoner. Ettersom Berlin samler et tilskudd for gasskostnader under det noe misvisende søkeordet «gassprisbrems» for å avlaste borgere og bedrifter, har presset økt i EU for å takle rotproblemet og begrense prisen på gassimport.
Begrunnelsen er like enkel som falsk: Hvis EU betaler mindre for import, trenger det ikke å avlaste økonomien og husholdningene i etterkant, eller i det minste mindre. Det er tross alt ikke alle land som har 200 milliarder euro «for dette» og europeere har ikke råd til priser som er flere ganger høyere enn konkurrentene i Amerika og Asia på lang sikt. Kort sagt: Et tak på bensinprisen burde gjøre bremsen på bensinprisen overflødig.
Problemet er at prisen på verdensmarkedet er så høy av en grunn. Det er ingen onde spekulanter på jobb, slik noen regjeringsledere hevder.
Heller ikke «vennlige stater» bruker EUs nåværende svakhet til å kreve «månepriser», slik økonomiminister Robert Habeck uttrykker det. Det er et spørsmål om tilbud og etterspørsel. Etter at russiske forsyninger stopper, er det ikke nok gass på markedet, så EU må betale mer.
Effekten av et pristak på import er derfor lett å forutsi: skip som frakter flytende naturgass (LNG) ville snu og anløpe andre havner rundt om i verden. Land som leverer gass gjennom rørledninger er heller ikke avhengig av EU som kjøper.
Den føderale regjeringen er delvis ansvarlig
Dette er desto mer skremmende siden bare Nederland og Tyskland nylig har motsatt seg et tak på gassprisen. Til og med EU-kommisjonen, som i flere måneder har advart om konsekvensene for energisikkerheten, har nylig sett ut til å henvende seg sterkt til partisanene.
Den føderale regjeringen har et visst ansvar i denne forbindelse. Hun var så opptatt av sin egen energikrise at hun mistet av syne eller ignorerte den europeiske debatten og konsekvensene av politikken hennes. Ikke bare kommuniserte den dårlig 200 milliarder-pakken i EU og koordinerte for lite med partnerne sine. At prisen på gass overskred terskelen på 300 euro per megawattime om sommeren – 20 euro er «normalt» – skyldes også i stor grad Berlins innkjøpspolitikk. For raskt å fylle butikkene kjøpte Tyskland det praktisk talt tomme markedet.
Prisene har bare begynt å falle igjen siden lagrene er fulle og Habeck har varslet at han ikke lenger vil betale «en hvilken som helst pris». Ekstreme priser kunne vært unngått. Tyskland ville vært nødt til å bedre koordinere sin innkjøpspolitikk i EU.
Det er derfor ikke uten en viss ironi at Tyskland, i et krisediplomatis vanvidd, nå mildt sagt foreslår «felles gasskjøp» som et alternativ til pristak. Det tysk-nederlandske bidraget til diskusjonen sa at det ble «bemerket» at prisen økte når statene overbød.
Han er frekk å anklage kommisjonen for ikke å ha «startet spillet» med gruppekjøp. Brussel har presset på for det i ett år. På bremsen var alltid: Tyskland. Habeck sverget sine shoppingturer i Qatar og andre steder hjalp han også EU-partnere. Virkeligheten er annerledes så langt.
Et riktig forslag
Forslaget er likevel riktig. Hvis EU vil senke gassprisene, må det slå sammen sin markedsmakt. Det kan også tilby noe til sine partnere: langsiktige kontrakter og partnerskap for fremtidige prosjekter som grønt hydrogen. Brussel kan også forsøke å få tollinnrømmelser gjennom diplomatiske kanaler fra partnere som Norge eller USA. EU må tross alt fortsatt gjøre alt for å spare gass og dermed tilpasse forbruket til det reduserte tilbudet.
På den annen side bør hun holde seg unna de andre ideene som nylig ble uttrykt av kommisjonens president, Ursula von der Leyen. Markedsintervensjoner som å utvide den iberiske modellen for et gasspristak for elektrisitetsproduksjon, en øvre grense for engrosgassprisen i Europa, eller en statsutviklet prisindeks som et alternativ til den påviste TTF er enten upraktisk, ekstremt kostbart, kompromiss levere og/eller øke forbruket.
Men EU må nå «komme inn i» gruppekjøp så fort som mulig. Fra våren må butikkene fylles opp. Neste vinter er allerede over oss.
«Kaffeaholic. Livslang alkoholfanatiker. Typisk reiseekspert. Utsatt for apatianfall. Internett-banebryter.»