Etter den store brannen i sameiet lever Alsaidan-søstrene med håp

I dag kl 08:30

Skyskraperen Bredfjällsgatan i Hammarkullen er så nær definisjonen av forstadsbetong som mulig. Den åtte etasjer høye grå bygningen er som en beskyttelsesmur, rundt lekeplassen og grøntområdet. Og her – i huset som brant i sommer – er Hope. En kvinneforening som nå står uten hovedkontor.

– Jeg så hvordan panikkslagne mødre kastet de små barna sine og en av søstrene mine måtte hoppe ut av vinduet hennes, sier Marjam Alsaidan, en av de ni søstrene som stiftet Hoppet-foreningen.

Mat er sentrum for deres arbeid, men foreningen hjelper også med konkret hjelp til å integrere kvinner i arbeidslivet: Mange medlemmer har i dag egne bedrifter og samler inn ekstra penger gjennom serveringsarbeid.

Foto: Mario Prahat

Den brannherjede bygningen er sperret av ved den mest berørte inngangen. Til tross for at det har gått flere måneder, har 24 familier ennå ikke fått flyttet hjem når Hem & Hyra er på plass.

21 voksne pluss flere barn fra Alsaidan-familien fikk sove på gulvet de første ukene etter brannen. I en toroms leilighet.

Nederst ligger rommet som Hoppet brukte som møteplass. De leier også flere kjøkken for matlaging, som de deretter selger for å gi selvstendighet til utsatte kvinner.

– Vi kom på ideen for snart 14 år siden, vi ønsket å gjøre noe positivt for boligområdet vårt og for de mange kvinnene som kommer hjem, sier Sajaa.

Foto: Mario Prahat

Bær vitnesbyrd om hvordan språklige og kulturelle vanskeligheter gjør at mange, til og med unge kvinner, sitter fast i hjemmene sine.

– Jeg kommer aldri til å glemme da vi la ut vår første Facebook-annonse. Telefonene ringte konstant, folk ville bestille mat i Uppsala og Norge.

Liten da glassene eksploderte i brannen

På den lille lekeplassen møter vi tre av de ni søstrene.

– Håp er mer enn å lage mat, det er et samlingssted og et fristed for kvinner i Angered, sier 19 år gamle lillesøster Marjam.

– Ja, et sted man kan få energi, male neglene, sy eller bare gå ut, sier Hajar.

Vi flytter til rommet der Hoppet pleide å være. En stamme er installert og vinduene er knust.

– Han var liten da glassene her nede eksploderte i brannen. Vi gleder oss til å komme tilbake til våre lokaler snart, men inntil da møtes vi igjen på biblioteket og lekeplassen. Det begynner å bli kaldt, sier Sajaa.

– Vi heter fortsatt Hope, så det hadde vært flaut om vi hadde gitt opp for en branns skyld, sier han og ler.

Foto: Mario Prahat

De er glade for at ingen ble alvorlig skadd i brannen, men de skulle gjerne hatt hjelp med lokalbefolkningen. Arbeidet i foreningen er helt ideell og søstrene har ikke bedt om noen bidrag til sitt arbeid.

– Det vil ta noen timer hver dag, men noe så viktig er absolutt verdt å jobbe gratis, sier Hajar.

Raabab trekker seg hjem til den midlertidige leiligheten han bor i etter brannen. De andre søstrene begynner å snakke med noen kvinner på huskene. Alle ser ut til å kjenne alle.

– Da vi startet hadde vi aldri trodd at vi i dag skulle være 50 kvinner som jobber med dette og at enda flere skulle besøke matkulturkveldene våre, sier Sajaa.

– Det er søsterskapet som er poenget! Og er det én ting vi kan gjøre, så er det å være søstre.