Lofoten, er det ikke skjærgården i Nord-Norge, hvor røde trehus på stylter gnider seg med spisse fjell med utsikt over de hvite sandstrendene og det turkisblå havet? Nøyaktig. Men først må du komme dit. Det er hektisk å komme seg dit med ferge. Vind, regn, høye bølger. Den som våger å reise seg svaier som om han hadde drukket for mye. Etter tre timer og endelig å ha fast grunn under føttene igjen, tar en kort kjøretur deg til «Å», en liten bygd i vestenden av Lofoten – stedet med verdens korteste navn. Røde rorbuer på påler, et bakeri som lukter kanelboller og skrikende måker som har invadert vinduskarmene til en bygård. Akkurat som på postkort? Nesten.
Det er ikke mye å se fra toppene den dagen. Den «fantastiske utsikten» som vert lovet består av hvite skyer som henger nesten til bakken. Alle som reiser til Lofoten med bil bør ikke forvente postkort-perfekt vær. Etter første fottur er skoene gjennomvåte, regnjakken har også gitt opp, og «en time, en og en halv time kanskje» blir til fire. Det er bedre!
En annen dag, en annen tid – og et helt annet bilde. Havet er mye roligere, himmelen er knallblå, med noen skyer for en ekstra idyll. Øya Skrova består av en landsby og et fjell. Klatringen er bratt, utsikten enda brattere på toppen: hvite strender med et turkis hav oversådd med mange små øyer og tornede fjell i bakgrunnen som ser mer ut som animasjon enn virkelighet. Gå til Lofoten!
«Ond alkoholelsker. Twitter-narkoman. Fremtidig tenåringsidol. Leser. Matelsker. Introvert. Kaffeevangelist. Typisk baconentusiast.»