ECB bryter reglene for å stoppe sammenbruddet i eurosonen

Inflasjonsraten i eurosonen steg til en ny all-time high på 8,1 % i gjennomsnitt i mai, ifølge Eurostats statistikk fredag. Inflasjonsratene på 7,4 prosent i april og mars var godt over målet på 2 prosent satt av Den europeiske sentralbanken.

På grunn av denne kraftige økningen i konsumprisene har sentralbanken nå satt i gang en kursendring. I forrige uke kunngjorde den sin intensjon om å heve store renter med 0,25 prosentpoeng i juli. Det vil være den første renteøkningen på elleve år. Og ytterligere skritt er allerede planlagt.

I likhet med Federal Reserve står ECB overfor problemet at stigende renter kan utløse en resesjon ettersom det gjør finansiering dyrere for bedrifter. Men for eurosonen bringer renteøkningen det ytterligere problemet at kampen mot inflasjonen har ført til slutten på de lave spreadene mellom tyske Bunds og statsobligasjoner i perifere land.

«Å sikre inflasjonen i Europa og holde spreadene lave for perifere låntakere er juridisk gjensidig utelukkende», skriver tidligere fondsforvalter Richard Cookson Bloomberg. Og igjen: «Men statene og institusjonene i eurosonen er uvitende om lovene de finner tyngende, og den europeiske sentralbanken er intet unntak».

Onsdag kunngjorde ECB hvordan den har til hensikt å dempe det den anser som en rask «uberettiget» økning i rentespreadene i de mest gjeldstyngede eurolandene. For selv om obligasjonsrentene i alle euroland har steget betydelig den siste tiden, har sørlige land som Italia blitt spesielt rammet av renteoppgangen. Denne uken handlet italienske obligasjonsrenter mer enn åtte ganger fjorårets laveste nivå.

I kampen mot en «fragmentering» av eurosonen ønsker ECB nå å bruke «midlertidig» «fleksibiliteten» for å reinvestere sin obligasjonsportefølje etter hvert som obligasjonene forfaller. Det betyr at sentralbanken ønsker å gi en hånd med de mest gjeldsatte eurostatene i fremtiden når de reinvesterer pengene fra obligasjoner som forfaller.

Som en del av ECBs store obligasjonskjøp kjøper hver sentralbank statsobligasjoner fra sine respektive medlemsland i forhold til disse statenes kapitalinnskudd hos ECB. Dette forholdet avhenger igjen av befolkningsstørrelsen og økonomien i eurolandene. Over tid har alle ECB-obligasjonskjøp måtte følge denne kapitalnøkkelen, selv om det har vært noen unntak.

Imidlertid, ifølge ECBs kunngjøring onsdag, vil ting sannsynligvis endre seg, med den spesifikke preferansen for tungt gjeldsatte sørstater som Italia. Ifølge tidligere fondsforvalter Richard Cookson er «legitimiteten til denne tilnærmingen høyst tvilsom», selv om reglene som ECB så langt har foretatt sine store obligasjonskjøp etter, ikke i seg selv er juridisk bindende.

I Tyskland og andre nordeuropeiske land har ECBs avvik fra kapitalnøkkelen gjentatte ganger blitt kritisert for å belønne selv de landene som har brutt reglene for felles gjeld og underskudd. Videre representerer avvikene fra kapitalnøkkelen som nå omplanlegges en de facto overføring av penger fra nord til sør.

Til tross for kritikk har EU-domstolen tidligere hindret avvik fra stor nøkkelen. I 2018, da han tok stilling til lovligheten av ECBs massive obligasjonskjøp, bemerket han at de ikke blandet seg inn i finanspolitikken nok til å være ulovlige. Tiltakene var forholdsmessige for å la ECB oppfylle sitt juridiske mandat og bringe inflasjonen tilbake til nær 2 %.

Inflasjonen i euroområdet er nå 8 %, den høyeste noensinne. Så obligasjonskjøp som avviker fra nøkkelen til kapital kan ikke rettferdiggjøres selv i dag med argumentet om at inflasjonen er for lav. Det kan imidlertid antas at EU-domstolen ville finne et annet forsvar. Fordi samholdet i eurosonen som ECB kjemper for, åpenbart er i domstolens interesse.

Men til og med EU-domstolen kan på et tidspunkt stå i veien for ECB dersom kjøp av sentralbankobligasjoner til slutt favoriserer sterkt gjeldsatte søreuropeiske stater – det vil si hvis sentralbankpolitikken blir en altfor åpenbar måte å finansiere staten på. sørlige stater.

Selv den tyske føderale forfatningsdomstolen, som til nå alltid har vært i samsvar, ville sannsynligvis erklære en permanent pengepolitikk fra ECB utelukkende til fordel for sørstatene ulovlig. For å ta vinden av kritikken brukte sentralbanken ordet «midlertidig» da den onsdag annonserte sin intensiverte kamp mot «fragmenteringen» av eurosonen.

Foreløpig planlegger imidlertid ECB allerede flere måter den kan samarbeide med perifere land, og omgå gjelds- og budsjettregler. Cookson påpeker at det fortsatt ikke er noen detaljer om hva «anti-fragmenteringsverktøyet» kan være. Han skriver:

«Ikke rart at dette ikke er et instrument i seg selv, men et fond utenfor balansen støttet av ECB, men som ser ut til å være selvfinansierende og med et spesifikt mandat til å … hindre at spreadene overskrider et visst nivå eller stiger også. raskt . At dette ville være en helt ugjennomsiktig måte å støtte svakere kreditorer fra sterkere som Tyskland er åpenbart akkurat poenget, men det gjør det ikke mer lovlig.

Torsdag falt spreaden (avstanden) mellom italienske 10-årige statsobligasjoner og den tilsvarende tyske bund kraftig til 2 prosentpoeng på optimismen rundt det nye ECB-instrumentet. Det er sant at Italia er i den lavere rangeringen av investeringsgraden som er tildelt av S&P Global Ratings, Moody’s Investors Service og Fitch Ratings.

Men Italias rangeringer har forbedret seg de siste årene rett og slett fordi de er favorisert av ECBs ekstraordinære pengepolitikk. For øyeblikket forventes spreadene mellom tyske og italienske obligasjoner å skyte i været ettersom risikoappetitten har falt globalt og spreadene har skutt i været overalt.

ECBs imøtekommende pengepolitikk er en av hovedårsakene til den nåværende rekordhøye inflasjonen, og denne høye inflasjonen kommer til slutt også sterkt gjeldsatte land som Italia til gode. For, som Cookson påpeker, fører høy inflasjon ikke bare til høyere rentekostnader og en tyngre gjeldsbyrde, men også «betydelig høyere inntekter».

Mens skyhøye konsumpriser ikke øker den reelle økonomiske veksten, presser de den nominelle økonomiske veksten opp. Derfor, selv med nylige yieldøkninger, mener Cookson at Italias gjeld-til-BNP-forhold neppe vil forverres.