Den første palestinske kvinnelige rapgruppen bryter barrierer med musikken sin

Det var et uventet spørsmål de hadde stilt ham den dagen for ti år siden.

– Vil du lære å rappe?

Responsen var også uventet. Hvorfor sa Nadeen Odeh og Diala Shaheen ja? Ingen av dem hadde drømt om å bli rapper. De var tiåringer og visste knapt hva hiphop var.

– Det var ikke kjent for oss, men vi likte ideen. Vi synger dårlig, vi har ikke passende sangstemmer, så vi så på rap som en mulighet til å uttrykke følelsene våre, sier Diala Shaheen.

Ikke engang familiene deres visste om det hva var rap og ble overrasket da døtrene deres kom hjem og fortalte at de skulle lære seg denne kunstformen. Overrasket og bekymret.

De fikk muligheten av den ideelle organisasjonen Shoruq, som har jobbet siden 2012 for å gi flyktningene fra Betlehem et verdig liv og håp om en fremtid. Det førte til et bånd. Bandet heter Ettijah. Det betyr «retning».

– Vi kaller det det fordi vi før ønsket å finne retningen vår og nå vil vi at verden skal følge den, sier Diala Shaheen.

Da rapperne var ti år gamle, handlet tekstene de skrev om temaer som retten til å spille musikk. Nå, ti år senere, er innholdet mer seriøst og voksent.

«Læreren min forklarte meg hva hjemland betyr, og han havnet i fengsel

De høye veggene deres hindrer flagget mitt i å puste

Homeland lukter godt når de slutter å bruke tåregass»

– Jeg ble styrket av rap, det gjorde meg mer fri, sier Diala Shahen.

Faktisk er jentene i Ettijah tre personer, men det tredje medlemmet Dalya Ramadan er opptatt andre steder denne dagen når vi møtes i Shoruqs studio for å spille inn musikken deres. Diala og Nadeen ser på hverandre før de formulerer svarene sine. Det kan sees at de henger sammen, ikke bare i tankene, men også i måten de kler seg på. Begge bruker utsvingte jeans, joggesko og runde briller med tynne kobberfargede rammer som ser identiske ut.

Det er sol ute, kanskje 20 grader, men det er iskaldt i studio.

Atmosfæren er også i utgangspunktet ganske kald.

Vi er ikke de første journalistene som er på besøk. Palestinske jenter som rapper og spiller inn musikkvideoer om okkupasjon og vold fra menn mot kvinner tiltrekker seg oppmerksomheten fra omverdenen. Spesielt siden de gjør det i en flyktningleir. Nadeen Odeh og Diala Shaheen ønsker å spre budskapet sitt, men er litt lei av «dumme» spørsmål.

– Veldig sliten faktisk, sier Diala Shaheen.

Hun og Nadeen Odeh slapper av mens de snakker om de forskjellige spørsmålene de har fått i det siste. Som de til en mannlig journalist, «kanskje spansk», som la merke til Nadeen Odehs halskjede.

– Den tilhørte kusinen min som ble drept av israelske soldater her i flyktningleiren. Reporteren insisterte på å vite hvorfor han ble drept. Jeg sa at han ikke gjorde noe, de drepte ham uansett, men journalisten ga seg ikke, han krevde å få vite hva han hadde gjort. Jeg ba ham til slutt gå hvis han ikke sluttet, sier Nadeen Odeh.

Medlemmene av Ettijah er født og bor i Betlehems største flyktningleir, Dheisheh. Over 13.000 mennesker bor her i et område på mindre enn én kvadratkilometer. Raid av israelske soldater og politi hører til hverdagen. Folk blir også drept.

Israels argument for raid er vanligvis at de leter etter terrormistenkte å pågripe. De som lider under razziaer hevder vanligvis at de mistenkte ikke er terrorister i det hele tatt, men vanlige mennesker som fortjener å bli forsvart. Dette fører til sammenstøt mellom de israelske forsvarsstyrkene og palestinerne, noen ganger tilhører forskjellige væpnede grupper, noen ganger gutter som kaster stein, eller bare ubevæpnede og fortvilte slektninger. Nå og da kommer noen mellom de to sidene.

Betlehem ligger på den av Israel okkuperte Vestbredden. Sysselsetting er en del av unge kvinners liv.

Men det er ikke hele livet.

– Verden må vite at vi er mennesker, vi vil leve, vi elsker livet. Vi elsker musikk, festivaler, alt som er gøy, selv om vi lever under okkupasjon, sier Nadeen Odeh.

Imidlertid begrenser belegget nytelsen. Som konserter. Ettijah har spilt i USA og flere europeiske land.

– Det er mye lettere for oss å reise utenlands enn å få tillatelse til å reise til Jerusalem, sier Nadeen Odeh.

Når bandet er invitert til det svenske konsulatet i Jerusalem for å opptre.

Jerusalem ligger omtrent en kilometer fra Betlehem. Samme avstand mellom for eksempel Stockholm sentrum og den sørlige forstaden Älvsjö. Se for deg en høy mur som blokkerer Älvsjö fra sentrum. At når du føler trang, som innbygger i Älvsjö, til å gå inn til byen og besøke Kulturhuset, må du innom et sjekkpunkt.

– Vi fikk ikke komme inn. Sju ganger ble vi nektet adgang til Jerusalem for å synge, sier Nadeen Odeh.

Hvordan føles det når de ikke slipper deg inn?

– Vi er skuffet. En annen gang fikk vi en invitasjon fra den britiske ambassaden, så vi fikk lett tillatelse til å komme inn. Fordi det var den internasjonale kvinnedagen. Vi skulle bare synge om kvinners rettigheter, israelerne syntes det var greit.

Tenkte du ikke på å rappe om okkupasjonen uansett?

– Vi har en sang som heter Freedom. Det handler generelt om frihet, ikke spesifikt om okkupasjon. Vi har lagt den til spillelisten, sier Diala Shaheen.

Vi går ut for å ta bilder i dagslys. På en grå vegg har noen graffitert «Women Rule». Det er ikke Ettijah, lover de. Et annet spørsmål de blir stilt av utenlandske journalister er om de er feminister. De ønsker ikke å kalle seg det. De liker ikke slike etiketter.

– Vi har brutt barrierer her, i hele det palestinske samfunnet. Palestinske jenter rapper uten menn rundt. Bortsett fra Shadia Mansour er det ingen, og hun bor i Storbritannia, sier Nadeen Odeh.

Diala Shaheen nikker. De har knust glasstak. Og det har en kostnad. Det er ikke bare okkupasjonsmakten som har meninger om raptekstene sine, men også andre innbyggere i flyktningleiren.

– Vi har fått mange ekle kommentarer. Mange ganger har vi ønsket å gi opp, sier Diala Shaheen.

Hva slags kommentarer er dette?

– «Du hører ikke hjemme på en scene, gå på kjøkkenet og lag mat» – sånne ting. Det er ikke normalt å sette seg som en jente. Men ikke alle her ser det slik. Det er også mange som støtter oss, som ønsker at vi skal fortsette. Og jeg tror samfunnet har begynt å akseptere oss.

Selv familiene, først overrasket og bekymret, har alltid støttet dem. Og over tid lærte de at de elsker rap. I alle fall det Ettijah produserer.

Da Diala og Nadeen var ti år gamle de hadde muligheten til å finne stemmen sin og ta deres plass. Nå vil de sikre gjenvekst av unge palestinske rapjenter.

– Vi begynte å undervise i rap til to grupper på tolv år gamle jenter. De hadde evnen og selvtilliten til å snakke og synge. De har det gøy. Og det er gøy for oss også. Det er en fredelig og ikke-voldelig måte å uttrykke seg på. Rap er nå en del av meg, sier Nadeen Odeh.

Både Nadeen og Diala studerer fulltid på college – de studerer økonomi og rapper bare på fritiden. Men det finnes drømmer om å jobbe med musikk. Om å gjøre alt selv, beatene, musikken og hele produksjonen. Kanskje slutte å synge, slippe yngre talent i stedet.

– Jeg vil at flere jenter skal snakke, ikke bare meg. For hvis vi var en veldig stor gruppe som snakket om all urettferdigheten, ville verden lyttet til oss, sier Diala Shaheen.

Les mer:

Det skulle være julefred i Betlehem, så døde Omar

«Vi presser ut de som vil bli kvitt oss»

Israelsk valgvinner: Høyreekstremist som vil gjøre det lovlig for politiet å skyte palestinere