De rikeste i verden er ansvarlige for de største utslippene av karbondioksid

Den rikeste 1% slipper ut like mye karbondioksid som to tredjedeler av verdens befolkning. Samtidig er det det de som forårsaker minst utslipp er mest berørt av konsekvensene av klimakrisen. Dette kommer frem av den siste Oxfam-rapporten, produsert i samarbeid med Stockholm Environmental Institute.

Det er forbruksbaserte utslipp som ligger til grunn for dataene i de aktuelle rapportene global ulikhet OG Sveriges utslipp. Forbruksbaserte utslippsberegninger deler utslippene opp i globale inntektsgrupper, og viser sammenhengen mellom inntektsulikhet og karbonutslipp.

Disse utslippene består av innenlandske utslipp, offentlige utgifter og private investeringer. Dataene dekker 170 land og dekker perioden 1990-2019.

Hvem slipper han ut?

Rike aktører og land står for et klart flertall av karbondioksidutslippene, både historisk og samtidig. Oxfam påpeker også at den karbonintensive veksten disse aktørene og landene opplevde ble muliggjort av koloniale forhold. De består av ting som utvinning av naturressurser, utnyttelse av arbeidskraft og handelslover som favoriserer tidligere kolonisatorer.

Hvem er interessert?

Rike mennesker og land er hovedaktørene i klimakrisen, mens marginaliserte grupper er mest berørt av konsekvensene av klimaendringene. Det er også sistnevnte som har de dårligste forholdene og ressursene til å komme seg. Blant de fattigste og mest marginaliserte gruppene finner vi blant annet kvinner, ikke-hvite og personer fra det globale sør.

Folk med lav inntekt har en tendens til å bo i områder som er mer utsatt for flom, kraftig regn, hetebølger og stormer. De har også en tendens til å være mindre informert om klimakrisen og mangler velferd og økonomiske besparelser for å takle krisen. Tap blir vanligvis ikke registrert, og politisk ekskludering betyr også at mennesker i fattigdom har mindre kapasitet å kreve sine rettigheter.

Urfolk i både det globale sør og nord er også en gruppe uforholdsmessig påvirket av klimaendringer. Det har å gjøre med deres direkte avhengighet av miljøet de lever i, samt med den politiske og økonomiske marginaliseringen, systematisk rasisme og diskriminering de utsettes for.

Hvem har makten?

De rikeste individene og selskapene har betydelig innflytelse og makt i politiske og økonomiske beslutninger. Mange kapital- og bedriftseiere har en egeninteresse i å fremme avhengighet av fossilt brensel for å øke fortjenesten, til skade for mennesker og planeten.

Gruppene som er mest berørt av klimakrisen er sjelden representert blant makthavere og i politiske beslutninger. Deres erfaringer og kunnskap blir ofte oversett. Internasjonalt forsterkes ulikhet i innflytelse av at oppmøtet til klimaforhandlinger domineres av velstående land og bedrifter.

Kostnadene ved å takle klimakrisen er høye. Rike land har ikke bare den største betalingsevnen, men de har også ansvaret for å kompensere for både de historiske utslippene de har forårsaket og den pågående nykoloniale utnyttelsen.

Oxfam skriver at det gjenværende karbonbudsjettet må prioriteres for lavinntektsland, hovedsakelig i det globale sør, for å møte presserende behov, som tilgang til energi. Til tross for dette klarer ikke rike land å vise ambisjoner og politisk vilje til å betale tilbake gjelden sin, eller til og med nå nåværende (og utilstrekkelige) klimamål.

Sverige: landshovedperson eller skyldig i dramaet?

Sverige har mistet sin ledende rolle i klimaspørsmålet, står det i rapporten. Økonomisk ulikhet har økt de siste årene, med de rikeste 10 % av befolkningen som slipper ut like mye som de fattigste 39 %. Oxfam påpeker at Sverige også har historisk høye utslipp og uforholdsmessig overforbruk, noe som bærer et klart ansvar for klimakrisen.

Klimakrisen er ikke et fremtidsfenomen, men rammer mennesker i dag. De andre effektene merkes også i Sverige SMHIfor eksempel gjennom økt nedbør og kortere snøsesong.

De mest sårbare sosiale gruppene i Sverige rammes mye mer enn rikere og mer privilegerte grupper. For eksempel lider tettbygde forsteder mest av hetebølger, og ettersom klimaendringene skjer raskest nær polene, rammes Sápmi og reindrift hardt.

Hva gjør vi nå?

Oxfam fremhever at rettferdighetsfokuserte klimaløsninger er nødvendig. Det betyr at gapet mellom de rikeste og resten av befolkningen må minskes, ettersom likestilling gjør det lettere å håndtere konsekvensene av klimakrisen.

Samtidig må vi fase ut fossilt brensel, og i disse landene må de rikeste landene gjennomføre de raskeste og mest omfattende endringene.

De forventede utslippsreduksjonene er ikke tilstrekkelige. Hvis vi fortsetter som vi gjør nå, vil vi innen fem år bruke opp det gjenværende karbonbudsjettet (hvis vi ønsker å opprettholde Parisavtalen). Det er fremfor alt den rikeste delen av befolkningen som må redusere utslippene, som følgende figur viser.

Oxfam oppsummerer politiske forslag under følgende overskrifter:

1. En radikal økning i likestilling, spesielt økonomisk ulikhet
2. En rask og rettferdig reduksjon av utslipp og utfasing av fossilt brensel
3. En ny økonomisk modell for menneskeheten og planetens velvære

Les hele rapporten Her.