Sa’ar-klasse hurtigbåter
23. desember 2022
Av Peter Steinmüller
Julaften for 50 år siden kapret den israelske marinen fem hurtigbåter fra havnen i Cherbourg. Den franske regjeringen raste, verden så på med moro.
En hurtigbåt i Sa’ar-klassen, trolig på 1970-tallet. I en dristig operasjon kapret den israelske marinen fem av disse fartøyene fra Cherbourg. Forover akter er de tre utskytningsbeholderne for Gabriel-styrte missiler synlige.
Foto: offentlig eiendom
(Denne artikkelen dukket først opp i VDI nachrichten 51-52/2019)
Midt på julaften 1969 var det slutt på julestillheten i havnen i Cherbourg. I ett slag ble 20 dieselmotorer startet opp på fem båter med en samlet effekt på nærmere 50.000 kW. Skipene forlot havneutgangen og forberedte seg på stormen i Den engelske kanal. Det var vendepunktet for en spektakulær handling som bidro til å grunnlegge den moderne israelske marinen og flau Frankrike foran et verdensomspennende publikum.
Egypt har mottatt hurtigbåter med kryssermissiler fra Egypt
Etter at staten ble grunnlagt i 1949, hadde den israelske marinen bare en liten flåte av utdaterte fartøyer fra andre verdenskrig. Politikere og offiserer så med bekymring på leveringen av sovjetiske hurtigbåter til Egypt og Syria. Selv NATO hadde ingenting å motsette seg disse våpensystemene utstyrt med kryssermissiler. I motsetning til Israel, som har utviklet Gabriel-styrt missil siden tidlig på 1960-tallet.
En Gabriel-missil i utskytningskapselen på Haifa Naval Museum. Hurtigbåter kapret fra Cherbourg skulle tjene som plattformer for antiskipsmissiler.
Foto: Steinmüller
Den fløy mot målet noen få meter over vannet med nesten lydens hastighet og styrte automatisk mot målet via radaren. Med denne teknologien var Israel omtrent ti år foran NATOs marine.
De israelske hurtigbåtene ble designet av Lürssen-verftet
Bevæpningsplattformen til Gabriel ble bygget ved CMN-verftet i Cherbourg: tolv motorbåter, kalt «Sa’ar-klassen» (Sa’ar betyr storm på hebraisk), designet av Lürssen-verftet i Bremen og finansiert av Forbundsrepublikkens tyske kompensasjon. De viste seg å være raske, smidige og stabile våpenplattformer. Frankrikes president Charles de Gaulle satte den israelske marinens moderniseringsplaner i fare da han stoppet alt våpensalg til landet på slutten av 1968. Sju båter hadde allerede dratt til Haifa. Men fem ventet fortsatt på utstyr i Cherbourg.
Hemmelig juleavtale med Israel
En dødgang begynte for dem: de var formelt eid av Israel og ble fullført av israelske verftsarbeidere og soldater med godkjenning fra myndighetene, men overføringen var forbudt. I Israel tenkte politikere og sikkerhetsmyndigheter raskt på hvordan de fortsatt kunne vinne båter til marinen.
Mossads etterretnings- og elitehærenheter var kjent for sine spektakulære operasjoner, men statsminister Golda Meir forbød enhver ulovlig handling. Imidlertid mente tjenestemenn at «forskjellen mellom noe lovlig og noe som ikke er ulovlig, kanskje ikke er større enn et komma trukket av en advokat. Men hvis du er i tvil, fortsatt bred nok til å passere en flotilje med rakettmotorbåter, sier journalisten Abraham Rabinovich i sin bok The Boats of Cherbourg.
Et skjellselskap kjøpte hurtigbåtene fra Frankrike
Postkasseselskapet grunnlagt av en norsk reder, som kjøpte hurtigbåtene fra den franske staten for å angivelig bruke dem til å forsyne oljeproduksjonsanlegg, var fullt lovlig. Til gjengjeld ga Israel opp sine eierskapskrav. Og inntoget av 80 marinesoldater i sivile klær, som ble hørt av en grensevakt: «Er du militær? Passene dine har fortløpende nummer, dere har alle nyklippet hår og dere bruker de samme anorakkene.» På verftet i Cherbourg må tilstedeværelsen hans ha vært lite iøynefallende. «Den israelske marinen kan miste halvparten av sin guidede rakettflotilje til en sta gendarme,» beskrev Rabinovich den spente stemningen.
Maskinrom til en israelsk Sa’ar 2 hurtigbåt med MTU-motorer. Fire 16-sylindrede dieselmotorer leverte til sammen 9500 kW. En av hurtigbåtene er utstilt på Haifa Marine and Illegal Immigration Museum.
Foto: Steinmüller
Utbruddet skulle finne sted på julaften, da myndighetenes oppmerksomhet var på et minimum. Men tiden måtte samarbeide. En storm brøt ut i Den engelske kanal med vind på 70 km/t og 14 m høye bølger. Men klokken 02:30 våget flotiljen å gå inn i den avtagende stormen.
Et frakteskip fylte bensin på israelske hurtigbåter
Etter to dager nådde båtene sin første anløpshavn, frakteskipet Lea. Skipene kunne ikke dekke den lange distansen på 6000 km med drivstoffreservene sine. Men å anløpe havner var uaktuelt, risikoen for inndragning var for stor. Derfor var Leas ballasttanker omgjort til drivstofftanker. En pumpestasjon på dekk tillot alle fem båtene å få drivstoff samtidig. En bilferge som lagret drivstoff i tankbiler, ventet på sin andre tanking utenfor Malta.
Disse opptakene fra nyhetsbyrået AP ble tatt i 1971 på en motorbåt i Sa’ar-klassen. Klokken 0:13 kan du se de guidede missilbeholderne, klokken 0:35 brannsentralen
I mellomtiden hadde flyktningene mange følgesvenner. Det amerikanske nyhetsmagasinet Time oppregnede: «Båtene ble forfulgt av franske og britiske rekognoseringsfly, sovjetiske tankskip, radarskogen til USAs 6. flåte, italienske kameramenn og fiskere. På avstand så verden på med en blanding av sinne og fryd.» På nyttårsaften ankom båtene og deres utslitte mannskaper Haifa, entusiastisk møtt av tjenestemenn og kjære. Skipene var kun designet for tre eller fire dagers operasjoner, og israelerne hadde gått nesten en uke uten søvn.
Den franske forsvarsministeren ønsket å få motorbåtene bombet
Stemningen i Frankrike var veldig annerledes. Rasende ville forsvarsminister Michel Debré at Luftwaffe skulle bombe båtene, men stabssjefen nektet. På jakt etter syndebukker måtte to generaler forlate stillingene sine. 50 israelskproduserte Mirage Yad-bombefly, også underlagt embargoen, ble nøye bevoktet som en forholdsregel. I mellomtiden trodde det franske militæret til og med at israelerne i hemmelighet kunne fly av gårde i 50 jetfly.
Den hemmelige flukten til irakiske jøder til Palestina
En motorbåt i Tiger-klassen. Daværende forsvarsminister, Helmut Schmidt, bestilte skipene fra sin franske kollega. Båtene var basert på Sa’ar-klassen, som selv ble designet av det tyske verftet Lürrsen. Bildet viser en av båtene etter at den ble solgt til Chile.
Foto: U.S. Navy foto av massekommunikasjonsspesialist 1st Class Darryl Wood/Utgitt, offentlig eiendom
Affæren fikk indirekte konsekvenser i Forbundsrepublikken. Bekymret for de nye kapasitetene til Warszawapaktens mariner, bestilte forsvarsminister Helmut Schmidt en ny klasse med høyhastighets guidede missilskip fra Frankrike fordi det tok for lang tid å levere skipene som allerede var bestilt av Lürssen. Ironien i historien: designene til denne var basert på Sa’ar-klassen.
«Ond alkoholelsker. Twitter-narkoman. Fremtidig tenåringsidol. Leser. Matelsker. Introvert. Kaffeevangelist. Typisk baconentusiast.»