Nabolandet Bangladesh går gjennom en periode med ustabilitet der gateprotester fra studenter førte til at regjeringen ble avsatt fra makten etter rundt 15 år. Raske politiske endringer har gitt opphav til en bølge av diskusjoner om mulige paralleller med Pakistan, uttrykt på ulike måter avhengig av ulike interessenters tendenser og preferanser.
For noen har hendelser i Bangladesh handlet om folkemakt og hvordan den kan velte autoritære regimer. For andre handlet det om å straffe de som en gang hadde stått mot sine landsmenn i det som da var Vest-Pakistan. For atter andre handlet det om at demokrater ble autoritære regimer.
Men utover disse hendelsene, mellom hendelsene som skjedde på Sri Lanka for to år siden (på grunn av den økonomiske situasjonen) og i Bangladesh, der politisk ulikhet og politisk undertrykkelse skapte en trykkoker-situasjon i mer enn et tiår, spør man seg hvordan Pakistan kunne befinner seg i en lignende situasjon. Tross alt har landet både en skjør økonomi og et ustabilt politisk miljø.
Det er imidlertid forskjeller. For eksempel forverret den økonomiske situasjonen seg raskt, men ikke så mye som på Sri Lanka, hvor mislighold førte til massiv mangel og nesten total kollaps. På samme måte er det få umiddelbare paralleller med Bangladesh, der et enkelt parti dominerte scenen i nesten 15 år. I Pakistan forsvinner folks sinne hvert annet eller tredje år ved riksrett mot mest fremtredende skikkelser, inkludert statsministre og andre. Sist gang vi så protester var da general Pervez Musharraf, ved makten i åtte år, førte til gateagitasjoner, som samlet samfunnet og politiske partier, uten at noen folkevalgte har fullført fem år ved makten.
Feilen ligger ikke bare hos partene; Etablissementet har også brutt koblingen.
Uansett gir Bangladesh stof til ettertanke. Mens fraværet av fagforeninger og sterke studentorganisasjoner i Pakistan kan skyldes fraværet av slike fagforeninger, er det ikke bare på grunn av deres forbud. Den etniske polariseringen landet står overfor har utvidet seg til måten studenter organiserer eller får organisere seg rundt etniske kulturgrupper ved mange institusjoner.
Dette betyr imidlertid ikke at de ikke er politisk mobilisert. Mobiliseringen deres fødte to av de største organiske bevegelsene i det moderne Pakistan. Både Pashtun Tahaffuz-bevegelsen (PTM) og Baloch Yakjehti-komiteen (BYC) er ungdomsledet. Men ulykken til Pakistan er at ingen av disse to bevegelsene er interessert i politikk og parlamentarisk politikk. De søker heller ikke å påvirke politikere eller presse dem til å gå av. Deres sinne og oppmerksomhet er rettet andre steder.
Så langt sier begge bevegelsene at de er fiendtlige til parlamentarisk politikk. I Balochistan tiltrekkes Baloch-ungdom verken av tradisjonelle politiske partier eller nasjonalistiske partier. Det ville kanskje være unøyaktig å begrense dette fenomenet til ungdom; de store folkemengdene som hilste eller hilste på BYC-stevner antyder at likegyldigheten vokser og sprer seg.
Dette skyldes hovedsakelig måten valgene ble gjennomført på i provinsen og resultatene de ga, noe som ga opphav til en utbredt oppfatning av at lovgiver og regjeringer ikke eksisterer for å ta tak i befolkningens problemer.
Med PTM er tilnærmingen ikke veldig annerledes; mobiliseringen deres er også begrenset til gateagitasjon. En årsak til deres aversjon mot mainstream-politikk er rollen til mainstream-politiske partier i å legitimere militære operasjoner i militanspåvirkede områder. Det er verdt å merke seg at Ali Wazir og Mohsin Dawar måtte forlate PTM da de bestemte seg for å delta i valget.
En del av denne misnøyen med politikk kan være knyttet til perioden etter 2008, da store partier var villige til å akseptere makt og styresett i Punjab og Sindh mens de tillot etablissementet å kontrollere Balochistan og deler av det for å bekjempe militans. Gjennom årene har dette på noen måter demontert politikken i disse regionene, og resultatet har blitt bevegelser som er menneskesentrerte, men koblet fra politikken. Men feilen ligger ikke bare hos partene; Etablissementet har også aggressivt brutt forbindelsen mellom folket og partiene ved å fravriste politikerne kontrollen.
Kanskje vi kan utdype dette poenget ved å påpeke at fra 2022 til sommeren 2023 var PTI i stand til å vinne valg etter valg, til tross for å ha trukket seg fra nasjonalforsamlingen og ikke hadde noen klar strategi for å beholde setene han søkte.
I den andre enden av spekteret var partiet(ene) som ikke bare hadde makten, men som også oppriktig hadde til hensikt å holde seg ved makten, likevel valgte velgerne et parti som ikke hadde noen interesse i tidens parlamentariske system. Dette valget var kanskje ikke så upolitisk som PTM og BYC, men det avslørte likevel hva velgerne syntes om parlamentet.
Denne holdningen til partiet og dets velgere endret seg først etter undertrykkelsen av 9. mai, som gjorde dem oppmerksomme på sine egne begrensninger og deres manglende evne til å konfrontere statens makt. Det gjenstår imidlertid å se om denne «troen» på det parlamentariske systemet er varig eller midlertidig.
Dette burde få makthaverne til å stille spørsmål ved seg selv. Hvis ungdommen, som representerer landets nåtid og fremtid, ikke har tillit til landets demokratiske fora, vil de bare vende seg til agitasjon og til slutt vold. Deres misnøye er allerede en av hovedårsakene til ustabiliteten som er observert i mange deler av Pakistan. Først når dette problemet er forstått og anerkjent kan vi gå videre. Å tenke at fremgang vil skje i et vakuum der folk føler at stemmene deres bare kan høres gjennom agitasjon og gateprotester, vil bare føre til mer ustabilitet.
Forfatteren er journalist.
Publisert i Dawn, 13. august 2024
«Kaffeaholic. Livslang alkoholfanatiker. Typisk reiseekspert. Utsatt for apatianfall. Internett-banebryter.»