For mye «hygge» i trehuslandet? Den mørke sjangeren black metal klarte uansett å trives i Norge fra 1980-tallet og utover. En utstilling i Oslos Nasjonalbibliotek forteller nå den spennende historien om black metal i Norge fra starten til i dag.
Mayhem var banebrytende for black metal i 1987
Rett ved inngangen stuper du inn i en mørk skog av lyd – du kan høre introer av kjente norske black metal-album. Merkelige nynende sang. svartmetall
Musikken bestemmer selvfølgelig også fargen: veggene er malt svarte, besøkende nærmest oppslukt av mørke. Atmosfæren er «skummelt»: det norske ordet for spøkelsesaktig. I vinduene er det også små reklamefilmer på funnene som forteller historien om denne typen musikk i Norge.
Det hele startet med albumet «Deathcrush» av det norske bandet Mayhem. «Deathcrush» ble utgitt i 1987 og regnes nå som en hjørnestein i rockemusikken og gnisten som tente den norske black metal-bevegelsen.
En bevegelse mot den paternalistiske staten
De kom alle sammen i «Helvete»: «Helvete» het platebutikken i Oslo sentrum, grunnlagt tidlig på 90-tallet av gitaristen i bandet Mayhem. Den originale inngangsdøren til «Helvete» kan sees i Oslo-utstillingen, autentisk støvete og skriblet.
Med funn av Nordsjøolje på 1970-tallet oppnådde Norge enestående velstand. Og dette sikret bildet av et veldig egalitært og pasifisert samfunn som fortsatt er utbredt i dag. Så «hygge» at det nesten er uutholdelig?
Uansett blomstret en slags antibevegelse mot en altfor paternalistisk stat og en velstandsmettet konservatisme på 1980-tallet, sier kurator Tomas Alkärr.
Black Metal er preget av mørke mønstre
Mainstream-kulturen på 80-tallet var ikke spesielt interessant for de som følte seg som outsidere. Og mange av initiativtakerne til den norske black metal-scenen følte seg definitivt som outsidere. Hvis noen sa ja, sa de nei. Hvis du samler på ting som det vanlige samfunnet avviser: det gjør deg til en outsider.
På begynnelsen av 1990-tallet ble Oslo og Bergen de europeiske sentrene for en ekstrem heavy metal-subkultur. Tekstene til band som Darkthrone, Emperor, Cadaver, Dimmu Borgir eller Burzum fanger opp kjente temaer og motiver.
Døden er allestedsnærværende, den handler om ensomhet og isolasjon, det sataniske og det okkulte. Men også det mystiske norske landskapet spiller en viktig rolle, uhyggelige eventyrmotiver – eller pesten som først rammet landet på 1300-tallet.
Det var drapssaker på stedet
Av alle de dårlige tingene som kan inspirere artister og musikere rundt om i verden, er svartedauden den desidert verste og mest ekle tingen man kan tenke seg.
Pesten kom til Norge i 1349. Folk fikk plutselig dette ekle utslettet, alle var smittsomme, en tredjedel av den norske befolkningen døde. Virkelig mørkt, men flott for Black Metal!
Holdningen med glorifisering av døden ble snart en blodig realitet innenfor den såkalte «svarte sirkelen» til black metal-miljøet i Oslo: Det var flere drap på åstedet og en rekke brannattentater på de berømte middelalderstavene.
En uhyre viktig del av norsk historie
Nesten nøyaktig 30 år har gått og de blodige historiene har absolutt ikke svekket bildet av norsk black metal, men heller bidratt til myteskaping og beryktet globalt omdømme.
I dag har sjangeren ankommet mainstream. Med blodfargede ansikter og dyrekadaver er det bare grenser for provokasjonen. I dag har folk en tendens til å eksperimentere med hybridformer: metal møter jazz, elektronikk eller et klassisk orkester.
Band som Satyricon kan nå opptre på anerkjente Oslo Opera. Motsier dette anti-holdningen og outsiderbildet? Ikke nødvendigvis.
Noen av bandene har eksistert i 30 år; nå ser de tilbake på sin egen historie og kan være stolte av seg selv, av sporene de har satt etter seg.
I dag kan vi snakke om Black Metal som vi snakker om Knut Hamsun, Edvard Grieg eller Edvard Munch. Det er et kulturelt fenomen og selv vanlige mennesker trenger å forstå hvor viktig denne delen av norsk historie er.
«Ond alkoholelsker. Twitter-narkoman. Fremtidig tenåringsidol. Leser. Matelsker. Introvert. Kaffeevangelist. Typisk baconentusiast.»