Barentsburg: en russisk landsby i Norge

Russiske flagg vaier i Barentsburg på Spitsbergen – et russisk selskap kan bryte kull her. Konsekvensene av sanksjonene merkes i landsbyen og få ønsker å snakke om krigen i Ukraina.

Det vokser ingen trær nord for polarsirkelen på Svalbard. Alle som forlater Barentsburg må bære en pistol, på grunn av isbjørnene. Og siden EUs sanksjoner har trådt i kraft, kan ikke russere handle her med kredittkortene sine lenger. Du kan ikke betale kontant noe sted på Svalbard.

Betaling fungerer for mange her kun med interne Barentsburger-kort. Alle som jobber her i Trust Arktikugol, det russiske statsselskapet som driver den lokale kullgruven og alle andre anlegg, får det.

Men tilbudet vakler. Det er ingen vei til Barentsburg – den eneste veien er via vann. Norge hadde holdt tilbake et skip som fraktet russiske containere siden 29. april. Han ankom til slutt Barentsburg om kvelden 18. juli.

Gruven tørker sakte opp

Arktikugol – arktisk kull – har drevet kull her siden 1931, da gruven ble kjøpt av nederlenderne. Ifølge Spitsbergen-traktaten kan Russland utnytte mineralressursene i den norske øygruppen. Men gruven tørker sakte opp.

En fjerdedel av den årlige produksjonen på 120.000 tonn går direkte gjennom Barentsburg-piper – varme til helårsvarmeanlegg i store prefabrikkerte bygg. Det bor i dag nesten 300 mennesker. Det har aldri vært så få, sier en ansatt i Arktikugol. De kommer fra Ukraina, Russland, Tadsjikistan eller Syria.

Ukrainere som var uenige i krigen har forsvunnet. Dette forteller Timofej Rogozhin, den tidligere turistsjefen i Barentsburg. Han bor nå i Longyarbyen, hovedstaden på Spitsbergen. – Jeg har skrevet mye om feil i turisme, feil i Arktis og manglende ytringsfrihet på sosiale medier, sier Rogozhin. Inntil 2020 var det ingen som brydde seg. Etter det kom det klager. I 2021 trakk han seg.

Høy inntekt og et trygt hjem

Rogozhin sier at mange av kollegene hans har gjort det samme. Ukrainerne som fortsatt bor her er ofte fra Donbass eller Luhansk-regionen. De kan tjene mer her, ha en trygg jobb, og viktigst av alt, et trygt hjem.

Mange skal ha blitt tilbudt russisk pass slik at de kan bo komfortabelt her som ukrainere eller russere. De fant arbeid i kullgruven, barnehagen, skolen eller turistkontoret.

Ingen her snakker om krigen, som i Russland bare kan kalles en «spesiell militæroperasjon». Det sies at alle ville se hvem som snakket med journalister.

Følelsen av urettferdighet

To ansatte ved reiselivskontoret klager hardt over utenlandske journalister som har forsket i Barentsburg: de sier de løy i rapportene sine, men de blir ikke nøyaktige når de blir spurt.

I tillegg ville andre reiselivsleverandører på Svalbard boikotte dem, sier de ansatte i reiselivskontoret. Dette er feil, for her i nord må vi holde sammen. Ingen her på Spitsbergen bryr seg om Ukraina, det handler bare om å eliminere dem som konkurrenter, som en av dem sier veldig tydelig.

Faktisk har turismen her lidd. Mange russere pleide å komme hit. Så kom pandemien og den russiske Sputnik-vaksinen ble ikke anerkjent i Norge på lenge. Etter det russiske angrepet på Ukraina ble luftrommet stengt for russiske fly.

Russiske turister har rett og slett ikke kunnet komme til Barentsburg på lenge. Turister fra andre land finner fortsatt veien hit. Men de er få. På det eneste hotellet, «Barentsburg», er bare ti av de 43 rommene opptatt. Noen kommer som dagsturister med båt fra Longyearbyen.

«Som om alt gikk i sirkler»

Innbyggere i Barentsburg er stort sett vennlige, men innadvendte. Men ikke alt. Den syriske legen Abdulkader al Said viser stolt frem sykehuset hvor han jobber. Han har bare noen få sår å lege her, noen ganger en fylliker. Han ser ikke Barentsburg-problemet i sanksjonene, men i at stedet er så lite: «I denne byen er det som om alt går i sirkler. Når du går ut, ser du alltid de samme ansiktene.» Han sier. «Det er som et slott, en sirkel du ikke kan forlate.»

Mange unge ser ut til å ha det annerledes. De blir i et år eller to, jobber som servitører eller tar med turister på tur og tjener gode penger i prosessen. Du kan møte folk i hotellresepsjonen på dagtid, under sightseeingturen i midten og på kultursenteret på kvelden. De er begeistret for naturen her, for mulighetene.

Men de snakker ikke engang om krigen i det fjerne Ukraina. Minedirektøren som ble spurt, er taus, samt den russiske konsulen. Begge må akseptere at utenlandske journalister kan komme og jobbe uten akkreditering, de er tross alt i Norge.

Men alle som jobber som journalist i Barentsburg må regne med å bli konstant overvåket. Enten i supermarkedet, på huskyfarmen eller på sykehuset: overalt erklærer noen at alt er bra i mikrokosmos til Barentsburg: et helt spesielt sted i utkanten av sivilisasjonen hvor Russland må tilpasse seg visse regler.