Anmeldelse: Ukraina var det farligste i verden fra 1933 til 1945

I en bølge av massiv vold i Ukraina avgjøres Europas fremtid, og dette er ikke første gang. I følge historikeren Timothy Snyder var landet fra 1933 til 1945 det blodige sentrum for Hitler og Stalins anliggender og fra 1933 til 1945 «det farligste stedet i verden».

Og det var veldig farlig for jødene. Her ble omtrent en fjerdedel av alle jødiske ofre for nazismen myrdet, godt over en million – de fleste i de tidlige stadiene av Holocaust, før de store fabrikkene og dødsleirene ble bygget.

Men det pågikk også en brutal krig, og det skulle gå lang tid før hele omfanget av «Holocaust med rifle» kom frem for ettertiden. Bevis ble enten ødelagt eller diskret forsvunnet i kjellere og arkiver.

Men de finnes. Holocaust er faktisk overraskende godt dokumentert innen fotografi, skriver den amerikanske historikeren Wendy Lower i boken «The Massacre». Da andre verdenskrig brøt ut, tok det nye bærbare kameraet en sving. Du trenger ikke lenger stille inn motivet og fryse det i sekunder, du kan ta raske øyeblikksbilder, og i 1939 eide ti prosent av den tyske befolkningen sitt eget kamera.

Soldater likte å fotografere det de så, nazistene sendte også femten tusen profesjonelle fotografer til krigsscenene. Propagandaen inkluderte bilder av døde jøder og sovjetiske krigsfanger. Det er imidlertid ekstremt uvanlig å ha bilder av selve drapet. Å fange selve den rykende pistolen, den nakne brutaliteten, ville vært for avslørende og ble ansett som «barbarisk». Bare et dusin slike bilder er bevart.

En av disse dukket opp i 2009, da Lower selv – som i flere tiår forsket på Holocaust og spesielt hvordan han ble fanget på bildene – søkte etter helt andre dokumenter i American Holocaust Memorial Museum.

Et par tsjekkere så kom journalistene og viste henne et skjelven bilde de hadde funnet i et arkiv i Praha. Den ble tatt i den lille ukrainske landsbyen Myropil 13. oktober 1941 og viser en gruppe menn i uniform som skyter en kvinne ved kanten av en kløft. Han huker seg for å beskytte et barn på høyre side. I venstre hånd holder han et barn.

Her kan du faktisk se røyken fra pistolløpet som nettopp skjøt henne i hodet. I neste sekund vil den falle forover i massegraven og dra barna med seg – vanligvis ble ingen slag kastet bort på dem. De døde uansett.

Når Wendy Lower fikk bildet i hånden, tok hun fatt på en tålmodig, tiår lang forskningsinnsats for å avdekke alt som foregikk i bildet; på ofrene og på bødlene. Boken hans er delvis en selverklært beretning om letingen etter dokumenter og vitnesbyrd, men utvikler seg til en større historie om Holocaust i Ukraina og de utryddede jødiske familiene i Myropil; opp til individnivå.

Og fotografen? Fra starten tror Lower at han selv var involvert i drapene, men det var han sannsynligvis ikke. Han var en slovakisk soldat som hadde blitt beordret til å gå til krig, om noe var han selv antinazist og amatørfotograf. Den gang tok han en serie på fem like veltalende og pesende bilder, og etter krigen måtte han vitne om hendelsen for sovjetiske etterforskere.

Lowers bok er engasjerende, men noen ganger blir det litt rotete. Han har mange ting på hjertet og fordyper seg ikke bare i selve arrangementet, men ønsker også å belyse spørsmål om forskning og fotografi som historisk dokumentasjon.

Samt på familien som tema i arkivmaterialet. Å aktivt prøve å skille ikke bare enkeltpersoner, men hele familier, sier Lower, kan være en vei rundt den kyniske nazistiske ligningen: det handler ikke bare om antall dødsfall, men også om forhold og revet vev. Mødre, fedre, barn og slektninger.

Akkurat dette beviser han faktisk også: Boken hans antyder blant annet noe fra livsverdenen av familiekjærlighet, omsorg og jødisk kultur som ble utslettet i den lille ukrainske landsbyen.

Les flere tekster av Lars Linder og andre bokanmeldelser av DN