Luleå, sommeren 1999. En gutt skyter ut av skolegården på skateboardet sitt fordi det sannsynligvis er bedre for hans image å ikke ta 6Bs skoletur i sommerferien. Luleå. Han er den 13 år gamle historiefortelleren selv og isbjørnene hans Jocke og Davve. Hele verden sprer seg rundt dem og de kjenner hver eneste krok og de eier nesten hver eneste krok. Men verden er Luleå og utenfor den er det ikke mye de vet.
Det såkalte gapet mellom ungdom og voksenverden er et godt innarbeidet tema i det vi kaller voksenlitteratur. Det er mindre vanlig å skildre det like forvirrende gapet mellom barndom og ungdomsår. Å være tretten. Mikael Yvesand gjør det med den æren. Det bryter ned paradokset med å fullstendig eie fremtiden og verden og ikke være i stand til å undergrave dette faktum.
Så det er sommerferie og de tre 13 år gamle musketerene beveger seg rundt i byen de kjenner alt for godt. De vet hvor snusen best stjeles, hvor litt større fiender beveger seg, og hvor eventyret ligger på huk. Samtidig – og i dette viser Yvesand sin list – blir det begått et forferdelig drap akkurat der de bor. En hel familie blir funnet død. I romanen tar vi del i kursiv avhør av vitner og andre myndighetsprotokoller.
Dette er noe som skjer på kanten av verden for hovedpersonene. For eksempel er de opptatt med å bygge en hytte i et skogsområde. For en fantastisk flaks at de rett på byggeplassen finner en plastpose som inneholder blant annet en blodig hammer. Den voksenbevisste dimensjonen er parallell med trioen, men det er ikke ofte de to møtes. Tretten-åringer er papirlapper kastet av sommerbrisen.
Det er en varm humor i denne debutromanen, og stammer fra Mikael Yvesands følsomhet for de språklige sidene ved aldersforskjell. Fremfor alt evnen til å samle og inkludere forhøyede voksenfraser i vokabularet. Som når det er kamp om å låne tjue: «Det er ingen penger, Davve. Det er ingen penger. Fortsett med livet ditt.» Den stadige etableringen av gruppehierarkiet blir rørende i kraftige dialoger.
Yvesand legger også denne typen komedie til fortellerens beskrivelse av det som skjer. Hør når Jocke rister en boks med bensin til båtmotoren: «Rippler fra det jeg setter pris på mellom en skje og tjuefem liter bensin.» Legg merke til slurvete grammatikk. Det er smart skrevet.
Selv «byen Häng» klekker ut på en stor ensomhet. Fortellerens ego. Et sammenhengende bilde er det av natttrafikklysene til fotgjengeroverganger, som for eksempel Shellmacken, når de stopper og klikker og endrer lysene fra grønt til gult til rødt og omvendt. En automatisert manøver for alle. Mikael Yvesand er innstilt på riktig frekvens for å kunne oppfatte hverdagslivets forbannede signaler.
Les flere tekster av Jonas Thente og andre aktuelle bokanmeldelser i DN Kultur.
«Amatørnettentusiast. Prisvinnende skaper. Ekstrem musikkekspert. Wannabe-analytiker. Arrangør. Hipstervennlig tv-forsker. Twitter-guru.»