Al Walaja, Vestbredden: huser det eldste oliventreet i verden

Salah abu Ali, eller abu Issa som han kalles, kommer løpende fra gaten der vi nettopp har parkert bilen. Han vil føre oss ned til et flere hundre år gammelt oliventre, treet som er hans liv, men vi får vente en stund.

– De går utenfor autoritet. Jeg vil vise dem at jeg har besøk, sier han.

Vi er i Al Walaja, en landsby i utkanten av Betlehem på Vestbredden. Abu Issas familie flyktet hit under krigen i 1948, da landsbyen der de bodde falt for Israel. Abu Issa ble født i 1972, under det flere hundre år gamle oliventreet. Han har ikke tid til å utdype det, for besøkende han venter på kommer i en svart pickup.

To tjenestemenn fra det PA Department of Agriculture vinker fra frontruten. Abu Issa nærmer seg sjåføren og starter en intens debatt på arabisk.

I flere år har Abu Issa mottatt månedslønn fra de palestinske myndighetene. På papiret jobber han som bonde. Ifølge ham er yrket hans imidlertid å ta vare på det eldste oliventreet i verden.

– Ser du ikke at jeg har gjester? Jeg er opptatt, roper Abu Issa og peker i vår retning.

Hvis du ikke visste det at treets vokter hadde ønsket at møtet med myndighetene skulle falle sammen med besøket til Dagens Nyheter, kunne man trodd han var virkelig forferdet.

Tjenestemennene prøver å resonnere med Abu Issa. De kom i dag for å overbevise ham om å melde seg til tjeneste.

– Kom til kontoret som en vanlig ansatt. Presenter deg selv slik at vi kan si at du rettferdiggjør lønnen din. Tre dager i uken er nok! sier en.

Abu Issa angriper med armene.

– NEI. Jeg sa nei! Bør jeg forlate dette eldgamle treet og sitte på et kontor? Israelerne tar over mer og mer! Hvem skal passe på treet?

Tjenestemenn forstår forlate. De kjører hver sin vei. En emosjonell Abu Issa viser veien til sitt livs kjærlighet med enkle grep. Vi må følge en grov sti gjennom ulendt terreng til vi kommer til et inngjerdet område med piggtråd langs gjerdet og en hengelåst port.

– Mitt okkuperte territorium, fleiper Abu Issa mens han åpner døren.

Her er det. Det anses av Abu Issa og mange andre palestinere å være det eldste oliventreet i verden. Over 5000 år.

– Det var en italiensk ekspertkomité som en gang var her og etablerte den, sier Abu Issa stolt.

Oliventrær er regelen liten og kronglete. Denne har en stamme som en lav eik, måler 13 meter høy og gir ifølge Abu Issa 250 kvadratmeter skygge. DN mistenker at det dreier seg om 25, men det er majestetisk.

Den italienske komiteen kom til Al Walaja i 2010. Den slo ikke fast at treet er det eldste i verden, men at det er veldig gammelt. Over 3000 år, kanskje til og med 5000.

– De beste olivenene i verden kommer fra dette treet, det er også bevist, sier Abu Issa og viser til den samme italienske komiteen.

Innhøstingstiden er riktig er i ferd med å starte når vi besøker Al Walaja. Klimaendringer har påvirket oliventrær rundt om i verden, mindre regn og høyere varme gjør det vanskelig å forutsi høsting. På et godt år produserer dette treet 600 kilo oliven, men de siste sesongene har maks vært 400 kilo.

Abu Issa sier at han tilbringer all sin tid i nærheten av treet. Han fikler med den, prøver å vanne den og helle næringsstoffer i den.

– Først og fremst takk, sier han.

Han har flere brødre som også vokste opp her og nå har fire barn.

– Hele familien bryr seg om treet, men for meg er det mye mer enn det. Jeg har elsket det siden jeg var liten. Nå blir jeg gammel sammen med treet.

Hva er de største truslene mot treet?

– Det er ingen direkte trussel, men jeg blir her uansett.

Jeg trodde du nettopp sa til tjenestemennene at «israelerne tar mer og mer makt»?

– Ja, det er sant. Hele dette området er truet av nybyggere. Men jeg tror ikke de ville true treet. Det er ikke mulig å rykke opp direkte med røttene.

For Abu Issa, som vokste opp under okkupasjonen og kan se den israelske muren fra vaktposten sin, betyr oliventreet også noe annet.

– Dette treet har sett alt. Alle nasjoner, alle regjeringer, alle mennesker. Alt dette forsvant mens treet ble liggende. Vi forsvinner og treet vil fortsette å leve, sier han.

Abu Issa ser på et øyeblikk på en lett bris som får grenene til å svaie.

– Eksistensen av dette treet er en slags motstand. Dette er min motstand.

Vi forlater Abu Issa ved hans elskede tre. La oss ikke nevne det faktum at grekerne og libaneserne også hevder å ha de eldste oliventrærne i verden på deres land. Eksperter er enige om at det ikke er mulig å fastslå hvilke av disse trærne som faktisk ble til først.

I alle fall ville det ikke gjøre noen forskjell for Abu Issa.