Sverige og Finland – NATO er ikke lenger tabu

Rundt jul legger den ellers hektiske medievirksomheten stort sett ned. Ubehagelige nyheter og nyheter som ikke bør legges merke til legges da gjerne ned. En rapport sendt av det russiske utenriksdepartementets pressetjeneste 24. desember fikk også liten internasjonal oppmerksomhet. Regjeringen i Moskva har kunngjort at president Vladimir Putins krav om å stanse NATOs ekspansjon østover også vil påvirke Sverige og Finland – mens globale publikummere ser på striden om Ukraina, i nærheten av hvor Russland mønstret rundt 100 000 soldater. I Nord-Europa ble trusselen imidlertid godt mottatt, og dagen etter trappet Sverige opp innsatsberedskapen.

Politikere fulgte etter: «Hvis fremtidige NATO-utvidelser avvises, vil dette begrense mulighetene for uavhengige politiske beslutninger», advarte Sveriges utenriksminister Ann Linde. Suverenitet er en prioritet og det skandinaviske landet har vært uavhengig i sikkerhetspolitikken i mer enn 200 år. De regjerende sosialdemokratene presser foreløpig ikke på for NATO-medlemskap, statsminister Magdalena Andersson etterlyser stabilitet. Det største konservative opposisjonspartiet, Moderaterna, støtter å slutte seg til den vestlige militæralliansen. Andersson ønsker ikke å gi fra seg denne muligheten. Kanskje han vil trenge det en dag.

Forholdet til Russland har avkjølt seg over hele Nord-Europa, spesielt siden den ulovlige annekteringen av Krim i 2014 og Moskvas støtte – fortsatt offisielt nektet – til løsrivelsesmedlemmer i Øst-Ukraina. Forverringen av forholdet påvirker i ulik grad de skandinaviske landene, Finland og de baltiske landene.

Så ivrig som Sverige forsvarer alliansefrihet, har det en lang historie med å samarbeide med NATO. I 1994 var det en av grunnleggerne av «Partnership for Peace» (PfP) mellom NATO og ikke-medlemsland. Sverige deltar også hyppigere i allianseoperasjoner enn enkelte NATO-land, for eksempel i Afghanistan og Libya. Siden 2016 har siste steg i tilnærmingen vært deltakelsen i den såkalte vertslandsstøtteavtalen. På invitasjon fra Sverige får NATO-tropper operere på landets territorium, ikke bare for øvelser, men også i krisetider. Men dette er ikke en garanti for støtte, som tilbys bare hvis NATO-landene proklamerer saken om alliansen seg imellom: et væpnet angrep mot ett medlem anses som et angrep mot alle paktens stater.

Sverige opprettholder et tett militært samarbeid med nabolandet Finland, som deler 1300 kilometer grenser med Russland – mer enn noe annet EU-medlem. I likhet med Østerrike var Finland fra den kalde krigen en demokratisk utpost utenfor Sovjetunionens innflytelsessfære. Finland praktiserte strengt sin utenrikspolitiske nøytralitet overfor USA og Sovjetunionen og ønsket ikke å antagonisere Moskva. «Du må vise resten av verden at de kan leve i fred med naboene sine. Faktisk kontrollerte Moskva til og med hva som ble skrevet om Sovjetunionen i finske skolebøker», leverte et skarpt vitnesbyrd fra forfatteren finsk-estiske Sofi Oksanen .

Kritikk under NATO-beskyttelse

Finlands medlemskap i NATO ble derfor ansett som et tabuemne i flere tiår. Men også her opptrer nå politiske ledere mer offensivt. President Sauli Niinistö sa i Moskva i sin nyttårstale: «Vi vil ikke la oss frata retten til å ta våre egne beslutninger». Statsoverhodet opprettholder gode forbindelser med sin kollega Vladimir Putin. Det samme gjorde Finlands statsminister Sanna Marin for Niinistö.

I mellomtiden går moderniseringen av Luftforsvaret frem. At Finland har gått ut mot det svenske jagerflyet og for en amerikansk modell kan også være en indikasjon på ytterligere tilnærming til NATO, som i likhet med Sverige har eksistert i årevis. Finland er også et grunnleggende medlem av PfP og deltok også i NATO-oppdraget i Afghanistan. Selv om det ikke er en defensiv allianse, tilbyr EU-medlemskap Finland – som Sverige – beskyttelse mot russisk aggresjon. De siste årene har Moskva intervenert i Europa i Transnistria, Georgia og Ukraina, relativt forsvarsløse land eller halvstatlige enheter.

For å bevæpne seg var tre nordeuropeiske land representert da NATO ble opprettet i 1949: Island, Danmark og Norge, som deler nesten 200 kilometer landgrense med Russland. Etter Sovjetunionens sammenbrudd slet de tidligere sovjetrepublikkene Estland, Latvia og Litauen med å integrere seg med Vesten så raskt som mulig. I 2004 ble de akseptert både i EU og i NATO. Under ledelsen har de baltiske landene blitt Russlands mest vokale kritikere; Blant dem var Toomas Hendrik Ilves, Estlands president fra 2006 til 2016. Innflytelsen innenfor EU forble imidlertid begrenset, og i årevis bleket Tyskland av med polsk-tilknyttede bekymringer om gassrørledningen Nord Stream 2 som Russlands geopolitiske våpen.

Balterne har vært i stand til å få en relativt god tilhengerskare fra USA, også fordi de holder seg til NATO-målet om 2 % av årlig bruttonasjonalprodukt til forsvarsutgifter. Ikke bare av denne grunn, vil USA helt sikkert avvise et annet russisk krav: at tropper eller våpen ikke lenger skal stasjoneres i land som ennå ikke var en del av NATO i 1997. Forslaget er rettet mot alle land post-kommunister i Europa og ødelegger den eksisterende sikkerhetsarkitekturen.