Denne saltsprayen Det maltesiske dramaet lar oss slippe pladasken på gulvet ved siden av fiskeren Jesmark. Solgass, sprut av stinkende fisk og reinsdyr. Tilstedeværelse av en dempet, men overraskende realistisk karakter. Det er ikke så behagelig å være fisker. Fisken prøver, jobben er i ferd med å forsvinne, hull i lommeboken.
Jesmark er like avhengig av båten sin som Antonio i den überklassiske neorealisten Sykkeltyven er på to hjul for å utføre oppdraget sitt. Uten fiskebåten, en gammel tradisjonell «luzzu», ingen mat på bordet og ingen penger til kona og nyfødte babyen. Eller ja, fru Denise har en jobb som holder paret flytende, men det er ikke noe den søte machoen Jesmark egentlig vil akseptere. Generasjoner av fiskende forfedre banker på skulderen hans, og minner ham om hans ansvar overfor dem og for fremtiden.
Nå er det imidlertid ingen stjeler Jesmarks luzzu, i stedet er det Staten og EU som med ulike regler begrenser yrkeslivet deres. Kvoter her og der og om du tilfeldigvis fanger en sverdfisk med garn, må du kaste den tilbake i havet, selv om den er død og selv om den er verdt mange tusen på svartebørsen – og det er der Jesmark til slutt snur.
Luzzu er Alex Camilleris første regissør i det lange formatet, men berøringen er ekspert og selvsikker. Det er ingen filmisk detektivhistorie her (men Camilleri er også en ekspertredaktør), bare en imponerende tilstedeværelse i alt fra settingen til showet, som kanskje ikke engang kalles det fordi de fleste involverte spiller seg selv. Så også funnet og fiskeren Jesmark Scicluna i hovedrollen som har en filmatisk karisma som mange utdannede skuespillere ville dø for. På den annen side trenger han ikke opptre så mye. Han ser veldig irritert ut, men han gjør det med ettertrykk og sjel.
Til tross for handlingen det er rett, det er ikke enkelt. Jo lenger filmen lider, jo flere konfliktområder avdekkes, og manuset er aldri basert på hovedpersonens ønske om hvordan ting skal være. Det er absolutt en desperat situasjon for Jesmark og hans kolleger, men det er likevel lett å sympatisere med regler som tar sikte på å bevare biologisk mangfold.
Camilleri sjonglerer de tematiske sfærene med stødig hånd, og introduserer det økologiske perspektivet. Den forteller på sidelinjen av fiske og predasjon, om hvordan trålere ødelegger bunnen. Bakmennene i dramaet er kanskje ikke EU-restriksjonene uansett, men korrupsjonen som indirekte gir opphav til og selvfølgelig den illegale delen av fiskerinæringen – som Jesmark etter hvert slutter seg til. Nydelig kompleks.
Luzzu er kort sa en film som tar publikum med på en reise. Når du bruker ordet frynsete er det vanligvis en mental bevegelse, men her er det veldig konkret. Som en innsiktsfull utflukt til en del av verden du aldri har vært i og sannsynligvis aldri ender opp med. Ikke helt ulikt Belgian Bullhead (2011) som utspiller seg i kjøttindustriens mørke skitne verden. Dette er ikke like slagkraftig og mesterlig, men det er likevel en liten kystperle som er verdt et besøk.
«Amatørnettentusiast. Prisvinnende skaper. Ekstrem musikkekspert. Wannabe-analytiker. Arrangør. Hipstervennlig tv-forsker. Twitter-guru.»