I en rimelig verden ville elevene stå i kø for å bli lærere

Antallet søknader til utdanningsprogrammet faller over hele landet. Det er som om ingen ønsker å bli lærer lenger. Og jeg kan ikke forstå hvorfor. Jeg har verdens beste jobb. Samtidig forstår jeg nøyaktig hvorfor. For hvordan i helvete skal en tilregnelig person gjøre det?

Men læreryrket. Livsverk. På en vanlig mandag, når resten av verden gjør sitt, kan jeg stå i timen og snakke om det morsomste jeg vet! Jeg kan fortelle deg om utbruddet av verdenskrig, hinduismens guder, ordenes makt eller demokratiets grunnlag. Jeg får henge med skjeve, skjeve, flyktige, fantastiske unge mennesker og sette spor i livene deres – kanskje jeg sår små frø som vokser lenge etter at vi sier farvel! Jeg får gjøre alt dette, og jeg får til og med utbetalt ekte penger. For en vanvittig mega-luksus!

Dette er baksiden av mynten

Men samtidig, hvis du tør å se nøye på den andre siden av mynten, henger det en mørk skygge over yrkeslivet mitt. Det gjør vondt å innrømme det, men jeg kan også forstå hvorfor denne elskede, desperate jobben blir unngått. For du må være dum om du velger å kaste deg ut i dette helvetet av uoppnåelige krav, politisk klissete fingre, administrativt byråkrati og stadige brå kutt.

Ja, du må være gal hvis du dag etter dag mot alle odds – med tonedøve beslutningstakere som holder dukkestrengene – fortsetter å blø våre sammenfiltrede lokker.

De kjenner kanskje ikke til alle de fantastiske fordelene yrket vårt tilbyr.

Dagens unge ønsker ikke å bli lærere. De ser ikke ut til å forstå hva som skjer i hjertet når en så nervøs fyr plutselig melder seg på jobb, består testen eller viser et knapt merkbart smil i munnviken. De ser ikke ut til å forstå hvordan brystet rister når en forvirret ung person plutselig forstår, når trivielle tanker plutselig skimrer eller når en leksjon plutselig får poenget. De vet ikke hvor glad du kan være for et notat om eksamen eller for en forsiktig tillit i en kort pause mellom to leksjoner. De kjenner kanskje ikke til alle de fantastiske fordelene yrket vårt tilbyr, noen ganger så subtile at det er nesten umulig å uttale.

Det er ikke spesielt attraktivt

Men jeg forstår at du er motløs. I et land hvor det er så mange selverklærte spisseksperter innen utdanning, er det så lett for debattsidene å fylles med revolusjonerende krav om hva skolene bør gjøre bedre. Når resultatene faller og vi faller på etterskudd som kunnskapsnasjon, er det utrolig enkelt å finne geniale nye tiltak, såkalte quick fixes, som blir bombet inn i hodet på bakkepersonalet.

Nei, det er ikke særlig attraktivt å forvente å stå foran koøyet hele tiden mens ekspertene filtrerer bort mygg og svelger kameler. Jeg forstår at som en ung, ivrig student med hele livet foran deg, føler du deg litt på vakt mot hele ideen om å undervise.

Tiden er ute

Vi kan snakke om bedre lærerutdanning, bedre lønn og høyere status. Men jeg tror faktisk, hvis man vil til bunns i det, så handler det om rimelige arbeidsforhold. Status, selvfølgelig, og lønn er ikke irrelevant. Men det man egentlig ønsker seg er en grei arbeidssituasjon, følelsen av å ha nok, at det så å si er forutsetninger for å hvile i havn. Alt annet er sekundært.

Det er bare å slå fast at det er noe galt med hele mekanismen. Hvordan kan dette fantastiske yrket som er kreativt, travelt og faktisk har alle muligheter til å være uten tvil best i verden, hvordan kan det være så revet og i forfall?

I en rimelig verden ville elevene stå i kø for å bli lærere. Ja, hvis ting hadde vært fornuftig og sunt, ville mange flere valgt å vie livet sitt til å forvandle dagens gullbarn til andre fornuftige mennesker. Nå er det bare vi tullinger som virker sittende fast en liten stund til.

Tiden er ute. Ja, du hørte hva jeg sa. Tiden er ute.

FOR Å FINNE MER:

Verdens lærerdag: 44 millioner nye lærere trengs

Lærerpraktikantens svar: «Dette er veldig viktig for oss»