Hamare Baarah og Maharaj å se eller ikke å se | Underholdningsnyheter

I forrige uke suspenderte indiske domstoler utgivelsen av to filmer de mente kunne føre til problemer med lov og orden. Høyesterett (SC) forhindret torsdag at løslatelsen av Hamare Baarah, regissert av Kamal Chandra, med Annu Kapoor i hovedrollen, ble løslatt 14. juni.

Tidligere skulle filmen slippes 7. juni, men Bombay High Court (HC) blokkerte den, etter en klage inngitt av en Azhar Basha Tamboli, som påsto at filmen feiltolket Koranen og også stilte muslimer i et dårlig lys. Etter at Bombay HC godkjente løslatelsen hans, henvendte Tamboli seg til Høyesterett, som var enig i at teaseren hans også var støtende.

Klikk her for å koble til oss på WhatsApp

Filmens tittel er et smart spill av Hum Do Hamare Do (The Two of Us, Our Two), slagordet til en gammel og populær reklame for regjeringens familieplanleggingsprogram. Men samtidig antyder det at indiske muslimer bevisst blir far til flere barn i et forsøk på å endre landets demografi.

Samme dag (13. juni) blokkerte Gujarat High Court utgivelsen av hindifilmen Maharaj på strømmeplattformen Netflix. Filmen er regissert av Siddharth P Malhotra, og er lanseringsbilen for skuespiller-produsent Aamir Khans sønn Junaid Khan. Dens fortelling dreier seg angivelig om Maharaja Libel-saken fra 1862, der Jadunathji Brijratanji Maharaj, en religiøs leder av Vaisnavite Pushtimarg-sekten, med suksess saksøkte sosial reformator og journalist Karsandas Mulji i Bombay High Court for å ha skrevet en artikkel som anklaget ham for å ha seksuelt forhold til troende kvinner.

Medlemmer av samme sekt har nå saksøkt filmens produsenter, Yash Raj Films, og hevdet at skildringen av samfunnet deres kan føre til «hat og vold».

Høyesteretts beslutning om å utsette utgivelsen av en film som angivelig fremmer en islamofobisk konspirasjonsteori er prisverdig. Historisk sett har den Mumbai-baserte hindi-filmindustrien utropt seg til å være pådriver for de sekulære verdiene til den indiske nasjonen nedfelt i grunnloven. Siden 2014 har det imidlertid blitt utgitt en rekke filmer som kritikere og filmforskere har beskrevet som antimuslimske. Noen av disse – Padmaavat (2018), Panipat: The Great Betrayal (2019) og Tanhaji (2020) – gjorde Indias middelalderske islamske herskere onde. Forskere som Ajay Gehlawat har sammenlignet disse filmene med propagandadokumentarene den tyske regissøren Leni Riefenstahl produserte for nazistene på 1930-tallet.

Andre filmer som The Kashmir Files (2022), som statsminister Narendra Modi hadde anbefalt til Bharatiya Janata-partiets parlamentsmedlemmer, eller The Kerala Story (2023), har en mer moderne setting, men har også blitt anklaget for å ha drevet med halvparten – sannhet og desinformasjon, rettet mot muslimer.

Filmforsker Ashvin Devasundaram skriver i et essay fra 2022: «Bollywood-filmfilmer som går inn for triumfalistiske og ultranasjonalistiske temaer, verdsetter krigen mot Pakistan, Indias erkerival, og fremmer hinduistiske religiøse verdier og ritualer som synonymt med identitet, indianere har vært kommersielt vellykkede takket være delvis til politisk beskyttelse. «Tidligere i år fremhevet journalist Kunal Purohit hvordan minst 10 filmer var planlagt for utgivelse i forkant av det nylig avsluttede Lok Sabha-valget for å fremme BJPs agenda og Hindutva-ideologi.

Ønsket om å forhindre skade – spesielt når forrang eksisterer – er en tvingende grunn til mistillitselse fra domstoler og stater. Meningene er forskjellige om hvordan man skal kontrollere skadevirkningene av filmer og andre kunstverk som retter seg mot sårbare grupper. Forskere og aktivister som Stephen L Newman og Nadine Strossen hevder at sensur kan være ineffektivt for å kontrollere hatefulle ytringer, som bør få forsvinne på idémarkedet.

Andre innser imidlertid behovet for å skille skadelig tale fra støtende tale og forhindre førstnevnte. Ulike geografiske områder har ulike nivåer av toleranse for ulike typer tale, men til syvende og sist forblir det som vil bli sensurert og hva som blir tillatt åpent for subjektiv tolkning.

Medieforsker Cherian George gjør i sin innflytelsesrike bok Hate Spin (2017) et konseptuelt skille mellom hatytringer og støtende ytringer. I hatefulle ytringer er gruppen som er målrettet i talen også den gruppen som er sårbar for angrep. Han gir eksemplet med folkemordet i Rwanda, der hutu-overherredømmegrupper målrettet tutsier i media. I folkemordet som fulgte, ble 500 000 til 800 000 tutsier drept.

Mens i støtende tale «artister og journalister blir angrepet fordi arbeidet deres anses som støtende,» skriver George. «Ordene går i én retning; pinner og steiner flyr i motsatt retning. Å sensurere en film fordi den kan fornærme en bestemt gruppe – som ofte skjer i India – er et eksempel på sistnevnte.

Under filmingen av Padmaavat og etter utgivelsen organiserte den Rajasthan-baserte Karni Sena store protester, som til tider ble voldelige. Han truet også med fysisk skade på filmens hovedskuespiller Deepika Padukone. Som et resultat forbød flere stater filmen og til og med noen teatereiere nektet å vise den, inntil Høyesterett avgjorde mot å sensurere filmen. Karni Sena trakk til slutt protestene sine etter at medlemmene så filmen på en spesiell visning i Mumbai.

Men en slik aktelse for den strategiske forseelsen tatt av en hvilken som helst gruppe gir avkall på det ytringsfrihetsaktivister beskriver som grusomhetens veto. Restriksjoner på ytringsfrihet på grunn av den faktiske eller forventede kriminalitet de kan forårsake eroderer ytringsfriheten.

Uttaran Das Gupta er en forfatter og journalist basert i New Delhi. Han underviser i journalistikk ved OP Jindal Global University, Sonipat