Det har absolutt alltid vært fornuftig for meg at temaene som diskuteres ofte er mer nyttige for å forstå folks prioriteringer enn mye av det de nasjonale meningsmålingsselskapene forteller oss.
Det var med dette i bakhodet at jeg under et nylig skolebesøk og etter å ha sagt noen ord ble stilt en rekke spørsmål – men jeg la merke til at det ikke på noe tidspunkt dukket opp noen utenrikspolitiske spørsmål.
Da snakket jeg på et politisk arrangement, for et litt eldre publikum. Igjen, under spørsmål-og-svar-sesjonen ble det ikke stilt spørsmål om internasjonale spørsmål.
Jeg synes dette er ganske overraskende gitt hendelsene som utspiller seg i Gaza, krigen i Ukraina og den økende bekymringen for Kina. Alle disse problemene har allerede eller kan ha en betydelig innvirkning på landet vårt.
Faktisk har krigen i Ukraina fortsatt en innvirkning på energi- og matkostnadene våre i dag. Spørsmål utenfor våre grenser vakte imidlertid ingen interesse.
Faktisk tror jeg det gjenspeiler landet som helhet – og politikken vår – ganske godt. Jeg lurer på om vi blir mer insulære.
Historisk sett har vi alltid vært et land som driver med verbale hendelser. Kanskje dette markerer et reelt skifte i hvordan vi ser på oss selv og rollen vi planlegger å spille i verden.
En sak jeg har merket økt interesse for er diskusjonen om å endre vårt «first past the post»-stemmesystem til et mer proporsjonalt representasjonssystem.
Ofte sier de som støtter endring at det ville være mye mer rettferdig og på en eller annen måte resultere i bedre regjering.
Dette kan godt være tilfelle, men hvis du tar deg tid til å se utenlands vil du se en lang rekke eksempler hvor slike systemer skaper like mange problemer som de er ment å løse.
For eksempel viser manglende evne til å danne nye regjeringer etter valg seg å være et problem i et økende antall land.
I tillegg har mange europeiske land sett en økning i antall mindre, mer ekstremistiske partier, samt partier som representerer svært snevre eller spesielle interesser.
Disse små partiene kan ha svært liten støtte på nasjonalt nivå, men ender opp med uforholdsmessig makt, og trekker ut innrømmelser som kanskje ikke er prioritet for (eller til og med fordel) for nasjonen som helhet.
Det ser ut til at vi verken er interessert i utenrikssaker eller ivrige etter å lære om andre lands politiske systemer.
Mitt syn er at vi generelt sett bør være mer positive til vårt eget politiske system – selv når det går gjennom perioder med forstyrrelser – og kanskje være på vakt mot vår tendens til å fremheve dydene til utenlandske systemer mens vi nedverdiger våre egne.
Samtidig må vi også være mye mer bevisste på hvilken innvirkning utenlandske hendelser har på vårt eget liv og vårt land.
Dette betyr å forstå hvordan resten av verden fungerer, samtidig som vi er sikre på vår plass i en slik verden. Litt mer nasjonal selvtillit ville ikke skade.
«Kaffeaholic. Livslang alkoholfanatiker. Typisk reiseekspert. Utsatt for apatianfall. Internett-banebryter.»