Av professor i statsvitenskap ved Charles Sturt Skolen for sosialt arbeid og kunst Dominic O’Sullivan (bilde).
Alle tre partiene i New Zealands nye koalisjonsregjering gikk inn i valget og lovet å rulle tilbake ulike maoribaserte politikker eller programmer. Men det er ACT-partiet som har gått lengst, oppfordre til folkeavstemning å omdefinere «prinsipper«av
te Tiriti eller Waitangi/Waitangi-traktaten.
Folkeavstemningen ble ikke vedtatt koalisjonsavtalemen National og New Zealand First ble enige om at et utkast til lovforslag om traktatprinsipper skulle henvises til en utvalgt komité for videre behandling.
I mellomtiden, New Zealand først forhandlet om en gjennomgang av all lovgivning som refererer til prinsippene i traktaten og «erstatte alle slike referanser med spesifikke ord knyttet til relevansen og anvendelsen av traktaten, eller oppheve referansene».
Disse forslagene er viktige fordi de ville snu en flere tiår gammel bipartisk trend med sikte på å øke innflytelsen fra Tiriti-traktaten i det offentlige liv.
Traktaten og dens prinsipper
I løpet av de siste 50 årene har prinsippene i traktaten/tiriti blitt utviklet av parlamentet, domstolene og Waitangi-tribunalet. Prinsippene inkluderer partnerskap, gjensidighet, gjensidig nytte, aktiv beskyttelse av maori-interesser og oppreisning for tidligere urett.
ACT argumenterer for at disse prinsippene gir individer «forskjellige politiske rettigheter basert på fødsel», noe som betyr at Māori har større å si i politiske beslutninger, og at dette utgjør en krenkelse av politisk likhet.
Andre forsvarte prinsippene
formørke stoffet av te Tiriti, som betyr at Māori har mindre å si, og det er der ulikheten ligger. Dette forklarer hvorfor f.eks.
Maorier dør i gjennomsnitt seks til syv år yngre enn de andre.
Når te Tiriti ble introdusert for maorihøvdinger (rangatira) i 1840 av den anglikanske misjonæren Henry Williams, han understreke beskyttelsen av maorimyndighet over sine egne saker er et alvorlig og ukrenkelig løfte.
Enda viktigere for den nåværende debatten, hadde folk grunn til å tro at regjeringen ikke ville blande seg inn i Māoris rett til frihet. være Maori.
Mer spesifikt ville den britiske kronen opprette en regjering (artikkel 1 i te Tiriti). Māori ville nyte tino rangatiratanga for å styre sine egne saker (seksjon 2) – den iboende autoriteten til å ta beslutninger, ikke regjeringens gave å ta som man vil.
Māori ville også nyte rettighetene og privilegiene til britiske undersåtter (artikkel 3), og det ville være «tikanga-likhet» (kulturell likhet). I dag har begrepet «subjektivitet» kommet til å referere til New Zealand-borgerskap, og konseptet fortsetter å utvikle seg.
Politisk likhet krever kulturell likhet
De alternative prinsippene til ACT bruker ikke språket som er utviklet for å adressere betydningen av Te Tiriti/traktaten de siste 50 årene. De erklærer:
- Alle New Zealand-borgere har de samme politiske rettighetene og pliktene.
- All politisk autoritet kommer fra folket gjennom demokratiske midler, inkludert allmenn stemmerett og regelmessige, frie valg ved hemmelig avstemning.
- New Zealand er et multietnisk liberalt demokrati der diskriminering basert på etnisitet er ulovlig.
Disse kan tolkes som å støtte ideen om at kulturell likhet betyr at maori har lov til det være Maori når de deltar i det offentlige liv. Men ACTs valgkampretorikk og koalisjonsregjeringsavtaler tyder på den motsatte intensjonen.
Prosjektet å avskaffe
Māori helsemyndighet er et eksempel. Det ble etablert i 2022 for å sikre at maori-eksperter kan ta beslutninger om finansiering og levering av primærhelsetjenester fra maori.
Dette var basert på funnene til begge Waitangi-domstolen og parlamentarisk utvalgets henvendelser at helsepolitikken sviktet Māori – delvis fordi det ikke fantes en tilstrekkelig mekanisme for at Māori systematisk kunne bidra til beslutninger om tjenester og levering av dem.
Helsetjenester vil fortsatt være universelt tilgjengelige. Men det er ikke klart at de er ment å fungere like godt for alle, gitt at regjeringen ikke har tilbudt noen alternativer for å fylle det politiske tomrommet som Māori Health Authority var ment å fylle.
Det er med andre ord ikke plass for spesifikke maori-ledere til å ta beslutninger om hva som fungerer og hvorfor, og hva som skal finansieres som primærhelsetjenester fra maori. Māori-kultur vil ikke telle i beslutningstaking.
Å redusere dette kulturelle perspektivet betyr at demokratisk likhet faktisk er betinget av fraværet av et maori-perspektiv i det offentlige liv.
En politikk som fungerer like bra for maori
Likestilling betyr at enhver innbygger skal forvente at en politikk vil fungere like godt for dem som for alle andre. Te Tiriti kan bidra til å oppnå dette. Men uten det kan det bli et gap mellom språket om likhet og politisk hensikt.
Regjeringen vurderer for eksempel å oppheve traktatdelen av loven som regulerer Oranga Tamariki, det nasjonale barnevernet. Denne delen sier at te Tiriti krever at Oranga Tamariki anerkjenner den kulturelle bakgrunnen til maori-barn i deres omsorg.
Oranga Tamariki må også erkjenne at det også er jobben til maorifamilier, iwi, hapu og andre instanser å støtte maoribarn som trenger omsorg og beskyttelse.
Ingenting i denne delen støtter ACTs valgkamppåstand om at den forrige regjeringens traktatpolitikk bidro til et «ulikt samfunn». [where] det er to typer New Zealandere. Tangata Whenua, som er her til høyre, og Tangata Tiriti som er heldige som er her.»
Denne delen sier ganske enkelt at Māori bør forvente at offentlig omsorg og beskyttelsespolitikk fungerer for dem. Likevel er det den eneste delen av noen lov som regjeringen eksplisitt har forpliktet seg til å oppheve.
For å unngå tvil og bekrefte den materielle likheten for alle, kunne regjeringen ganske enkelt erstatte henvisninger til traktaten med ordene: «Denne loven skal gjelde for maori så vel som for alle andre borgere.» » Tross alt, hvis det ikke er intensjonen med en lov, så likestilling i seg selv det er heller ikke hans hensikt.
Politisk autoritet og mennesker
Det andre prinsippet foreslått av ACT sier at «all politisk autoritet kommer fra folket.» Men som jeg sier i min siste bok Del suverenendet betyr alle folk må kunne uttrykke denne autoriteten på en måte som gir mening på et personlig nivå.
Folks faktiske opplevelse av det demokratiske systemet burde gi dem grunn til å tro at det fungerer like bra for dem som for alle andre. Disse årsakene kan ikke oppstå – for noen – i et kulturelt vakuum.
Vi tenker og resonnerer alle om hva regjeringer bør gjøre og hva de bør overlate til andre, gjennom et kulturelt perspektiv. Hvis noen mennesker bare kan delta i det offentlige liv gjennom en kulturell linse påtvunget av noen andre, så er de ikke blant menneskene som «all politisk autoritet kommer fra».
Denne artikkelen dukket først opp på Samtalen.
SLUTTER
«Kaffeaholic. Livslang alkoholfanatiker. Typisk reiseekspert. Utsatt for apatianfall. Internett-banebryter.»